Omtale
Forfatteren Adrian Marconi nærmer seg 50 med stormskritt, men har liten grunn til å feire. Det har gått altfor mange år siden hans siste bok, ekteskapet har havarert og hans datter har begynt å behandle ham med kjølighet. Men det er noe mer som plager ham. Han er tynget ned av en stor sorg som han ikke kjenner opphavet til, en sorg som går dypere enn livssituasjonen hans.
Men så forandres alt. I løpet av noen korte uker rives Adrian ut av den tilbaketrukne tilværelsen på Oslos vestkant. Han får tilsendt en kasse med gamle familiealbum, en lokal uteligger trenger seg inn i livet hans, multikulturelle konflikter begynner å ulme i nabolaget – og midt oppi alt dette treffer han Lene, en kvinne som vekker noe han trodde var dødt i ham.
Utdrag: Første kapittel
Han ligger på benken inne i pleksiglassbua under jernbaneovergangen. Han er bare en bylt, en henslengt samling av klær, filler, plastposer – egentlig ikke noen «han» i det hele tatt. Det kunne like gjerne vært en søppelhaug noen har slengt fra seg, dumpet der fordi de ikke har giddet å frakte den til en container.
Han er helt ubevegelig. Jeg stopper og trekker pusten, slik man gjør når man står overfor noe som kanskje eller kanskje ikke er sjokkerende eller skremmende. Er han død? Det er kveld, det småregner, det er litt høsttåke i luften, og pleksiglasset er skittent. Det er vanskelig å se om han puster eller ikke. Hvordan puster narkomane eller hardt belastede alkoholikere, tungt eller lett? Jeg vet ikke. Det er kanskje sånt man burde vite, men jeg gjør det ikke.
Jeg går nærmere, rundt den vinklede pleksiglassveggen, men ikke inn i selve bua. Jeg bremser ved hjørnet av veggen. Et tog kommer drønnende inn på stasjonen over hodet på meg, stopper med et lite hvin og puster hydraulisk ut. Det er merkelig at moderne hurtigtog ennå lyder som gamle damptog, bare stillere. Mønsteret er det samme. Jeg skulle ønske han laget en sånn lyd, en liten pustelyd.
Hvor mange av hans type har jeg gått forbi de siste årene? Menneskebylter i gatene, tiggere og rusmisbrukere som man ikke aner om lever eller har dødd midt i en liten høneblund. Noen kaller dem usynlige, men det er de slett ikke. Jeg – og de fleste av oss, tror jeg; sikker er jeg ikke – ser dem godt, men velger å ignorere dem. Man stopper ikke, med mindre man plutselig føler seg barmhjertig og edelmodig og bestemmer seg for å gi en slant. Da velger man alltid de som viser tegn til liv, ikke disse nifse tilfellene som kanskje sover og kanskje er død. Hvem vil vel plutselig oppdage at man har funnet et dødt menneske lent opp mot en lyktestolpe, en husvegg, og få dagen ødelagt av de konsekvensene det kunne få, hva de enn er.
En kvinne i støvletter og en svart skinn- eller plast-regnkåpe runder hushjørnet i full fart mot glassbua, på vei ut av regnet, men bråstopper da hun ser bylten, og blir stående et sekund med det ene benet komisk løftet. Hun ser rundt seg med desperate, rykkvise hodebevegelser på jakt etter annet ly, men det er nytteløst. Hun setter benet stille ned, snur på hælen og forsvinner tilbake rundt hushjørnet. Heller regnet enn dette.
Jeg kunne gjort det samme. I nittini av hundre tilfeller ville jeg gjort det, men akkurat nå klarer jeg ikke å rive meg løs fra denne trangen til – denne perverse fascinasjonen, er kanskje hva det er – å finne ut om han er levende eller død. Om nødvendig ved å berøre ham. Da jeg gikk ut, tok jeg med meg hansker, siden det var en litt kjølig augustkveld. De kan vise seg nyttige.
Egentlig er det først nå jeg kan fastslå med sikkerhet at det er en mann, først nå ser jeg at han er utstyrt med et digert, brunt skjegg som går i ett med den fillete, brune frakken han har på seg, og en like diger såte med brunt hår, matt og flokete.
Hvordan ender man opp som ham? Jeg tar det alltid for gitt at de er narkomane, med mindre de åpen- bart er av utenlandsk opprinnelse; da tar jeg det like sikkert for gitt at de er medlem av kriminelle tiggerbander, og regner aldri med at narkotika er en primær faktor. Hjernen er flink til å sortere ting i stereotypier; det er noe primalt over det, og det var sikkert både sunt og nyttig en gang i en fortid da verden stort sett var farligere: Ikke ta imot sukkertøy fra fremmede menn, de er sikkert ute etter seksuelle tjenester; ikke gå nær de mest hårete eksemplarer av de humanoide artene, de er sikkert neandertalere.
Han puster. Med ett ekspanderer den delen av byl- ten som er overkroppen, og så slipper han ut et tungt sukk.
Det er nesten ingen lettelse overhodet. Jeg trenger nå riktignok ikke tilkalle politi for å få dem til å ta hånd om et lik. Til gjengjeld dukker spørsmålet opp om han er døende, i ferd med å krepere. Av en overdose, naturligvis, i beste fall alkoholforgiftning. Kanskje trenger han munn-til-munn-behandling, og det er helt uaktuelt. Tiggerne i byen, de fleste av dem, har forstått dette med avstand; de setter kopper og luer og bøtter et godt stykke foran seg, slik at man skal slippe å komme for nær dem. Jeg vil tro at de få av dem – og blant dem er det en overvekt av eldre kvinner, har jeg lagt merke til – som sitter med en liten blikk-kopp dinglende fra en kroket, vantekledd finger, er de som får minst. Men kanskje er det ikke slik; jeg vet jo ikke.
Jeg vil ikke gå for nær. Sykdom, stank, lus. Og tanken på praktisk respirasjonshjelp er ikke tenkelig. Munn-til-munn på denne fyren? Nei takk!
Skal jeg ringe ambulanse? Politi?
Jeg har omtrent ikke beveget meg siden jeg gikk disse få skrittene nærmere. Det er på tide å gjøre noe, treffe et valg, ringe eller gå min vei eller si noe. Jeg tar frem mobiltelefonen, men har ikke lyst til å slå noe nummer ennå.
Armen hans faller plutselig ut fra kroppen og blir hengende utover kanten på benken med halvåpen hånd. En pekefinger peker bøyd ned mot asfalten. Det er en nifst eksakt gjengivelse av Michelangelos maleri av Gud som gir Adam liv, i Det sixtinske kapell, men rollene er byttet om. Og her er heller ingen Gud, bare et guds barns finger, et menneskes finger i grotesk, forlatt ensomhet. Adam uten Gud, en mislykket skapelse – en uhyrlighet!
Føler han noe? Tenker han noe? Hvem er han, og hvem har han vært? Når begynte dette, den prosessen som har ledet ham til denne pleksiglassbua under en jernbaneovergang på Skøyen i Oslo? Vi har så visst en historie, alle sammen – originale eller klisjéfylte – og hva er hans? Man kan saktens undre seg.
Han utstøter en merkelig lyd, og jeg kjenner at håret reiser seg litt i nakken, for det minner om begynnelsen på en dødsralling.
Jeg er av de ulykkelige som har opplevd nærkontakt med døden. Den første gangen var jeg ti–elleve år gammel; det var på en fotballkamp, en landsdelkamp mellom Nord-Norge og Nord-Sverige i den fjerne fortiden da de ennå arrangerte slike – jeg tror det kan ha vært siste gang. Mannen sto ved siden av meg ved rekkverket på langsiden, og da Nord-Norge – som alltid var nederlagsdømt, så vidt jeg husker – plutselig gikk opp og tok ledelsen, strakte han armene i været og brølte rått og brutalt i en bestialsk gledesrus til han ble lilla i ansiktet, så kollapset han og rev meg over ende i fallet. Han var en stor, fet mann og ble liggende oppå bena mine helt til to andre i nærheten oppfattet hva som hadde hendt, og kom og frigjorde meg. Han var ennå lilla og hadde åpne øyne som ikke så noen ting. Han var tom. Ingen sjel, ingen menneskelighet. Ingen ting igjen. Øynene hans kunne like gjerne vært steiner med et interessant mønster.
Men døden skremmer meg ikke i seg selv. Den bare kommer, så er det over, og alt stopper. Jeg tror ikke på noe liv etter døden heller, hverken i pine eller ekstase. Dette er hva jeg tror: Etter døden finnes ingen ting som er interessant for den du er i dag, og det er best å ignorere hele spørsmålet om hva man finner på den andre siden. Men idet du dør, finnes et øyeblikk da du ser ting klart: Hva slags menneske du var. Et regnskapets øyeblikk. Smerte eller fred. Ro eller anger. Skrekk eller tilfredsstillelse. Og så er det over. Din egen dom over deg selv, så enkelt.
Men denne uteliggeren, denne narkomane, denne skjeggebusen, fillefransen, lasaronen – et ord som naturligvis er utledet av navnet Lasarus – utånder ikke, finner hverken fred eller skrekk. Lyden utvikler seg til et lite skrik, og så setter han seg plutselig opp. Nettopp som en Lasarus våkner han opp igjen.
«Er alt i orden?» sier jeg.
Han utstøter bare lyder, æ-æ-æ-æ. Jeg vet ikke om det er forvirring eller noe annet.
«Er du i orden?» gjentar jeg.
Nå ser han på meg med store, lyse øyne, men jeg tror ikke han ser meg. Så løfter han hendene og ser på dem, som om de er noe komplett fremmed for ham; først på håndbakene og dernest inni håndflatene. Å-å-å, sier han. Han virker ikke syk eller skadet utover hva nå normaltilstanden til en sånn fyr er. Han er bare et skittent, uflidd vrak av et menneske.
Han ser på meg igjen, og nå sier han OOO-oooo i en høy tone som synker samtidig som den blir lavere og forsvinner i en flat hvisken.
Jeg tar et skritt tilbake, fomler frem lommeboken, river ut en femtilapp og slenger den på benken ved siden av ham. «Lykke til,» sier jeg og småløper nærmest bort.
Hva er det man sier på engelsk: There, but for the grace of God, am I.