Utdrag
1. Mirakler og mysterier
Jeg skal fortelle en historie. Det er overmodig, hybris, det vet jeg, et resultat av begjær etter å bli forstått; det ligger ingen edlere motiver bak. Det gjør ikke saken bedre at det er en rent ut sagt fantastisk historie, og enda verre: Jeg skal fortelle den helt uten ironi.
Men mitt ønske om å fortelle historien har en foranledning, nemlig denne: Jeg våknet tidlig for noen få dager siden, natten hang ennå igjen, og sto lenge og så ut gjennom vinduet som har vært min utsikt en tid nå. Det var mørkt, og Storgata var innhyllet i en gråhvit skodde, forvinterskodde. Bygningene var uklare og forvrengte konturer inne i den, opplyst av gatelyktenes gule glød, farvene på fasader og skilt var dempet ned som om noen hadde gått over dem med et strøk forurenset hvitvask. En lett bris begynte å ta fatt i tåkedisen og dro den med seg gjennom gatene i lange tråder; de virket silkeaktige, fuktige. En avisbil kjørte sakte gjennom gaten, stoppet et par steder og plasserte ut plastpakkede bunker med aviser. Det var all bevegelse jeg så på lenge.
Jeg sto og tenkte på hvilken underlig og uventet skjebne jeg har fått; ja, så urimelig uventet for en mann av min støpning, en interessert tilskuer som aldri har hatt ambisjoner om å utrette noe vesentlig. Jeg dvelte ved ordet skjebne, på at folk bruker det så forskjellig: For noen rommer det noe forutbestemt, skjebnen er selve arvesynden, noe som ligger fast fra fødselen av, noe man ikke kan unndra seg. Våre skjebner slipes til av Gud når vi har grovhogd dem, sa Hamlet; det er en annen variant. For andre igjen, betyr det rett og slett at det ble slik det ble, post factum, eller que sera sera, om man ville holde en lett tone. Selv undret jeg meg på, der jeg sto, om skjebne kanskje bare er konvergens; et møte mellom to eller flere begivenheter, elementer, faktorer. I tilfelle, tenkte jeg, måtte min skjebne være resultatet av en konvergens mellom hemmeligheter, ondskap, tro, mord og galskap.
Muligens også min egen galskap. Det finnes flust av mennesker i denne byen og langt utenfor dens grenser som er villig til å sverge på at jeg må være gal; sprøyte, ravende gal. Noen kaller meg også forbannet, jeg har hørt det ordet brukt. Kanskje er jeg det. Det er også en mulighet. At jeg tror på Gud, utelukker ikke at Djevelen kan tro på meg.
Jeg kan da heller ikke med hånden på hjertet påstå at jeg ikke er gal, men jeg er som de fleste av oss: Jeg blir bare gal av nord-nordvest; når vinden står fra sør, ser jeg forskjell på en hauk og en knehøne. Men alt som skjedde, skjedde i oktoberlandet, novemberlandet, og vinden sto fra sør-sørvest. Men jeg vil nå si til mitt forsvar at dette landet er et land hvor konturene er uklare og en mann har vansker med å finne håndfeste når han snubler, så jeg tror ikke hverken min galskap eller den forbannelsen jeg eventuelt har over meg er saken her — skjønt jeg måtte innrømme for meg selv, da jeg sto der og så ut i skodden, at jeg kanskje aldri har hatt noen fast forestilling om hvor grensen mellom galskap og fornuft går.
Det var tunge tanker jeg hadde for meg den morgenen, jeg var ikke lett om hjertet, ikke i humør til å si: «Que sera sera». Kanskje har jeg aldri vært lett om hjertet, kanskje er nettopp det min skjebne.
Da jeg hadde stått der en halvtimes tid eller litt mer så jeg følgende: En bil kom ut av en rift i tåken i nordenden av Storgata. Den kom nedover veien i min retning, litt ustøtt, som om det var en fyllekjører. Den parkerte ved fortauskanten rett nedenfor vinduet mitt, og døren gikk opp; alt dette så jeg gjennom disen, bare omriss, skygger inni skyggene, bevegelser i det utydelige novemberlandet. Ut av bilen kom en mannsskikkelse, vimrende, det virket som om han holdt på å falle. Da han var på det aller nærmeste, rett under vinduet, gjorde han en underlig gest, og det gikk det opp for meg at jeg var vitne til et mirakel.
Det er et sterkt ord, jeg vet det. De siste ukene har jeg opplevd så mye som ved første øyekast kunne virke mer mirakuløst enn det jeg var vitne til den morgenen. Likevel nøler jeg ikke med å bruke det. Til tross for alt som har skjedd, var dette det største miraklet av dem alle.
Hva han gjorde, og hvem han var, det skal jeg fortelle til slutt. Jeg sier ikke mer om dette akkurat nå, men tro meg, jeg skal komme tilbake til det; ja hør på meg, så skal jeg fortelle alt sammen. Men la meg fortelle det på min måte.
I noen tilfeller – hva angår detaljene i min fortelling – var jeg der da det skjedde, andre ganger var jeg det ikke. Hadde jeg vært der ville kanskje ingen ting skjedd, og det hadde ikke vært noe å fortelle om. Men jeg var ikke der, og det skjedde, og alt jeg kan gjøre nå er å fortelle om det.
Og løgn er det ikke. Men det er min historie, og jeg må fortelle den på min måte, og jeg skal spinne et fint nett av det jeg opplevde og det jeg bare vet, og sammen er de sannhet. Ja, tro meg: Sammen er de virkeligheten.
Anmeldelser
Å skildre det gode er uinteressant. All god litteratur handler om det onde… Det var Torgny Lindgren som fortalte dette, eller noe lignende, da han besøkte Oslo forleden. Og selvfølgelig har han rett. Hva ville Dostojevskij ha vært uten det onde? Melville? Aiskylos? Mark Twain har understreket denne sannheten på sin måte, både i novellene og i «Huckleberry Finn»… I «Mord og galskap» går Morten Harry Olsen eksplisitt inn for å skildre det onde. I perioder minner romanen om Stein Rivertons «Jernvognen», den beste kriminalromanen i norsk litteratur. Mer bevisst legger den seg opp til «Hamlet», et annet av verdenslitteraturens store kriminaldramaer. Ikke «Macbeth», Shakespeares rendyrkede skildring av det onde, for «Macbeth» handler om angrepene på farsskikkelsene, mens «Hamlet» hovedsakelig inneholder oppklaringen av et mord. Med et spøkelses, den dreptes gjenferds, hjelp. Akkurat som Morten Harry Olsens roman… Det er en flott roman, som kan konkurrere med «Jernvognen». Hadde den vært litt mindre eksplisitt og pratsom og i stedet litt mer desperat, ville den ha nærmet seg Dostojevskij, eller kanskje dennes beundrer Camus… «Mord og galskap» er en thriller, akkurat som «Moby Dick», «De besatte» eller «Pesten». Som i disse romanene kommer også Morten Harry Olsen menneskene svært nær inn på livet, så nær at det gjør vondt. Ikke nødvendigvis hovedpersonen Francis Falckenberg, som er en av de mest sjablongpregede personene i boken (han er ikke den eneste), men hans kvinner. Ofrene, enten det er for mord eller for kjærlighet. Victoria Wechsel, Nina Lodz, Margareta, lille Elsa Marie Willumsen, lille Beate Simer. Alle blir de levende, alle gjennomlever de hver sin tragedie. Og Francis’ praktfulle bestemorsskikkelse, eller Beate Simers bestemor Frøken Frisk. Det er påfallende hvor mange fascinerende kvinner som opptrer i denne boken… Man føler seg besatt selv. Dette var mektig.
Kjell Olaf Jensen, Dagsavisen 21.9.00
Morten Harry Olsen vil ikke skrive krim, men like forbannet er «Mord og galskap» spennende… Olsen er allerede i utgangspunktet ute etter å bryte med krimsjangerens konvensjoner… Dette er ingen «whodunit» med fast ritual av forbrytelse, etterforskning, falske spor og uventet oppklaring… Personene er godt tegnet… Språket er gjennomarbeidet og uten de klisjeene som ofte preger spenningsbøker… Dette er fin årgang Morten Harry Olsen. Krim eller ikke, det er en god historie, og som vi vet: der fantasien slutter, begynner virkeligheten.
Eva Bratholm, Dagbladet 21.9.2000
Hva skjer med en velhavende og sedat handelsborger som i løpet av noen korte høstmåneder uforskyldt får sin tilværelse endevendt, han som avskyr oppmerksomhet, oppstyr og publisitet i den grad at han unnlater å lese aviser? Det er ett av de spørsmål som besvares ut igjennom handlingen. Et annet er hva som er drivkraften bak en seriemorders ondskap og grusomheter, hvorledes han er innrettet sjelelig. Er hans sinn og bevissthet «et knust speil», eller er han helt uten påviselig demoniske trekk? Olsen utforsker innsiktsfullt den tidvis tynne hinnen mellom normalitet og galskap hos et tretall av sine personer… «Mord og galskap» er det engelskmennene kaller «a good read». Morten Harry Olsen har gjennom sitt forfatterskap utviklet en høyt oppdrevet evne til å rive leseren med fra side til side. Denne boken legger man kun fra seg ved jordskjelv eller pest, for dette er forfatterens frodigste og mest komplekse roman til nå. Han har aldri skrevet mer fortrinnlig, mer skrifttungt overbevisende.
Terje Stemland, Aftenposten 2.9.2000
… en intens roman om mennesket og forbrytelsen.
Elle 9/00
… et sjeldent eventyr i norsk samtidslitteratur.
mann, sept. 00
Kriminalromaner er som oftest trettende. Det er bare unntaksvis at de klarer å bringe noe nytt og originalt til torgs. Derfor er det stimulerende å finne en forfatter som har langt flere fascinerende gåter å løse enn selve kriminalgåten.
Fred Arthur Asdal, Agderposten 29.9.00
En kriminalroman? Neppe. Boken går tett på hovedpersonen og rommer mye mer. Olsen skriver med utsøkt vidd og humor, og han skaper liv i figurene på en enestående og svært visuell måte.
Siri A. Tveita, Henne sept. 00
I innledningen til boken sier hovedpersonen selv at han er i ferd med å fortelle en historie om død og savn, sorg og skjebne. Og jeg tar ham på ordet og mener ganske bestemt at dette ikke er en kriminalroman. I hvert fall ikke i tradisjonell forstand. Det er ganske så fascinerende å se hva som settes i gang i en liten by når noe ikke går “etter boka” og ting ikke kan forklares ut fra vanlige normer. Overraskende er det ikke, men det som derimot virkelig setter en støkk i leseren, er avslutningen. Underveis dukker det opp personer fra Falks fortid som skal få stor betydning for hans skjebne. La meg ikke avsløre mer her, men les boken, som er en knakende god en fra Morten Harry Olsens hånd. Han skaper liv i sine romanpersoner, og gir dem så sterke karaktertrekk at de tegner seg tydelig på netthinnen til leseren. Her er det ikke en kashmirfrakk som går deg forbi i stillhet! Ikke en opera som spilles i utide! Og med vidd og humor midt oppi alt det tragiske, får han oss til å humre og le underveis, så galt som det enn er fatt med Falk.
Siri A. Tveita, Bokkilden sept. 2000
“Mord og galskap” er en roman av typen man ikke greier å legge fra seg før siste punktum er fortært.
Sissel Fantoft, Dagbladet 1.10.00
Francis Falkenberg er innehaver av et antikvariat i en liten fiktiv norsk småby ved navn Oscarshavn. En høstkveld er han og bestevenninnen Margareta ute i skogen, og plutselig blusser himmelen opp; det er brann! Hele fattigstrøket Kroken brenner opp, viser det seg, og flere mennesker er omkommet. Det vil si, noen er omkommet, noen er forsvunnet og noen er drept. Og brannen er påsatt. Kripos ankommer byen med forsterkinger, pressen kommer i hopetall, og Falkenbergs store kjærlighet kommer tilbake til byen, bare for å bli funnet død noen dager senere. Ryktene florerer og Falkenberg begynner å se spøkelser. Ikke lenge etter befinner han seg i politiets søkelys, da han ikke bare en gang klarer å finne et lik, men jommen klarer å finne liket etter en jente som har vært savnet i flere år. Hører disse sakene sammen og har Falkenberg noe med de å gjøre? Er han gal, eller det han som faktisk er normal oppi alt hysteriet? Og finnes det en seriemorder i Oscarshavn eller er det flere drapsmenn eller bare tilfeldigheter og ulykker? Olsen har her levert et mesterstykke av en roman! Han velger selv å kalle det en roman om en forbrytelse og ikke en kriminalroman. Og det er forbrytelsen som starter det hele, og som er kraften som driver handlingen framover. Men dette er så mye mer enn bare krim. Det er en historie om kjærlighet, så stor og overveldende at den ikke kan overleve, om forbrytelser, om gjenferd og gjenferdene i menneskene. Falkenberg er en sår og tiltrekkende antihelt som gjør så godt han kan, uansett om folk tror han er gal eller ikke. Som han sier selv: “At jeg tror på Gud, utelukker ikke at Djevelen kan tro på meg.” Grunnen til at denne boken er vanskelig å legge fra seg er ikke at den er så spennende og at man MÅ vite hvem morderen er, men den er så velskrevet, og den vokser på samme måte som sympatien for Falkenberg vokser. Man vil vite at det faktisk går bra for han til slutt. En mesterlig roman.
Vilde Lockert, Pluto Kulturspeilet 2.10.00
… en sitrende, psykologisk spenningsroman.
Kjell Eriksson, Demokraten 3.10.00
… en dyptpløyende og ytterst spennende roman om ondskapens vesen i moderne tid. (…) Spenningskurven peker mot et crescendo, som gjør boken til en ekte pageturner.
Stein Roll, Adresseavisen 5.10.00
Det gnistrer av forfatter Morten Harry Olsen i hans siste bok “Mord og galskap”. (…) Dette er en bok du ikke finner i hyllen for dusinvarer, verken innholdsmessig eller språkmessig.
Monika Nordland Yndestad, Bergensavisen 10.10.00
Fortellerteknisk fester Morten Harry Olsen grepet fra første setning. Opptakten gjennom tre stadier må vi til en litterær størrelse som Italo Calvino for å finne maken til.
Finn Stenstad, Fremover 11.10.00
Forfatteren har villet mye med denne romanen, og han har lyktes med det meste. (…) Han nye roman er enda en bekreftelse på at han ikke er den type forfatter som skriver den samme boken hele tiden.
Bjørn S. Jacobsen, Sandefjords Blad, 16.10.00
Morten Harry Olsen kan bedre enn de fleste komme innpå og innenfor huden på sine mennesker, ja på sine lesere med. (…) “Mord og galskap” er i likhet med hans tidligere bøker ikke noe man legger fra seg før siste side. Og da slukker man ikke lyset!
Thor Solberg, Hamar Dagblad, 19.10.00
… en roman som hele tida beveger grensen til mørket – til det dystre og mystiske, hvor gåtefulle hemmeligheter skjuler seg.
Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad, 24.10.00
Han er knakende dyktig, og dette er ei ordentlig god og spennende bok for den som ønsker noe mer enn en helt ordinær krim.
Stein-Arve Myrbakk, Rana Blad, 24.10.00
Det foreligger knapt et dødpunkt.
Ola Lars Andresen, Klassekampen 1.11.00
… en meget spennende roman som borer dypt i de store spørsmålene om vår trang til hele tiden å underkjenne det fremmede for det kjente. (…) Morten Harry Olsen demonstrerer her sin ubegrensede kontroll over sitt litterære univers og sitt språklige metier. Dessuten har han det de fleste mangler: Et blikk som ser.
Thomas Ramstad, Byavisa, 8.11.00