Morten Harry Olsen

Størst av alt

Paulus, Melville og kjærligheten

Morten Harry Olsen har gitt seg i kast med verdenslitteraturen før. Denne gangen går han i clinch med tidenes største romanforfatter – og med en av de helt store brevskriverne.

“Størst av alt” er et fordreid halvsitat fra en av verdenslitteraturens oftest gjenbrukte tekster: 13. kapittel i Paulus’ Første brev til korinterne. Men Olsen lar like meget Herman Melville gjennomsyre sin roman. Epigrafen er hentet fra “Moby Dick”; i en krisesituasjon gjennomgår og kommenterer hovedpersonen en av de sentrale scenene i samme bok, og i likhet med kaptein Ahab går også Olsens romanfigur Bernard Land i nærkamp med de helt store kreftene. Det har vært hevdet med styrke at Melvilles Ahab gjør opprør mot en ond Gud; Olsens Bernard er i nærkamp med Djevelen gjennom det meste av romanen, mens Gud hovedsakelig finnes som idé eller hildring. Denne ideen er kjærligheten, og Bernards spørsmål er om den finnes, i hvert fall i ham eller for ham. (…)

Bernard blir en usedvanlig levende person, og en ruvende romanskikkelse. Til tider kan det virke som om han har lånt noe fra Jan Kjærstads Jonas Wergeland, samtidig som han er like mye av en klassiker som Sartres Goetz. Boken illustrerer kampen med kjærligheten, og på en måte viser den nok en gang at kjærlighetens motsetning ikke er hatet, men likegyldigheten, tomheten, fraværet. Slik skiller Olsen seg fra Melville og skriver seg inn i en mer moderne, kanskje ikke-romantisk tradisjon fra tiden etter ideologiene og folkemordene.

Ambisjonene er enorme, og det alene er nok til å begeistres. I tillegg skaper Olsen en romanfigur som bør huskes, i sin illustrasjon av mennesket i kamp med maktene. At boken er spennende, blir en overfladisk bieffekt. Det viktigste er at “Størst av alt” er en av de romanene som gir verdenslitteraturen vekst. Hva mer kan man forlange for å bli lykkelig?

Kjell Olaf Jensen, Aftenposten 18.10.04

Ambisiøst, imponerende og overraskende om Gud, golf og kjærlighet

Jeg sier det like gjerne med en gang: Morten Harry Olsen imponerer med sin siste roman. Et mer ambisiøst romanprosjekt skal man lete lenge etter, og det er på en og samme tid midt inne i sin tid og aldeles utidsmessig. Boka handler om kjærlighetens kår, om Djevelen og golf. «Størst av alt» er både en utviklingsroman og en psykologisk thriller; både eksistensielt og teologisk.

Ikke siden Åge Rønning kom med «Kolbes reise», har kristendommens paradokser vært mer inngående behandlet i en norsk roman. Som i Rønnings bok er det nestekjærlighetens primat som står i fokus i Olsens fortelling. Djevelen er også en faktisk figur her, hovedpersonen Bernard Land har siden en ungdommelig seanse møtt Djevelen i egen person flere ganger, som frister når viktige beslutninger står for døren. På flere måter er denne romanen en slags parafrase over Jesu førti dagers fristelse i ørkenen, den er en lang utlegning av hva slags utfordringer som kan finnes i et menneskeliv, hvilke eksistensielle lover som gjelder, og hvilke psykologiske prøver vi kan bli satt på. (…)

Om jeg virkelig skulle oppsummere, måtte jeg nevne slutten på romanen, og det kan jeg ikke gjøre konkret. Men såpass mye kan sies: Den vil kunne opprøre lesere og kritikere som ser Fanden i all religion. Olsens bok er noe så uvanlig som en dogmeløs, men ikke new-ageaktig, fortelling om Kjærligheten, ikke den lille, men den aller største – om den mulige sannheten i å komme til seg selv ved å ofre seg for andre. Gud blir aldri påstått som en forståelig størrelse i «Størst av alt», og Djevelen er kanskje, når alt kommer til alt, en projeksjon. Likevel har denne romanen en større overbevisningskraft i sin omgang med slike størrelser enn mang en fortelling om mer alminnelige skikkelser og tildragelser.

Morten Harry Olsen har skrevet en overbevisende, gripende roman til stor ettertenksomhet. Skal vi takke faen for det, eller?

Torunn Borge, Dagsavisen, 20.10.04

Olsens gjennombrudd – Et dypt alvorlig prosjekt som avstedkommer underholdende lesning

Dette er en stor episk roman av typen det store bokpublikum elsker.

Dette er en bok om lidenskaper. For eksempel golf, poker og glamrock og arkeologi.

Dette er en bok om en mann som allerede som gutt inngår en allianse med djevelen og først ved sin død klarer å kvitte med seg komplikasjonene det medførte.

Dette er en bok om vokse opp uten mor og med en far som kommuniserer bedre med hvaler enn med barn. En far som tilsynelatende velger omsorgen for sin sønn fremfor egen karriere, men som gjennom hele sin fremferd viser sin sønn hva han har forsaket og hvor hjertet hans egentlig ligger.

Dette er en bok om hvordan verdier som rikdom, suksess i arbeidslivet, golf & gambling bare i en viss periode kan kompensere for mer grunnleggende verdier. Dette er en bok om den ultimate fremmedgjøring. (…)

Jeg tipper dette er boken som blir Morten Harry Olsens gjennombrudd overfor et større publikum. Den er god, nesten djevelsk god.

Ole Jacob Hoel, Adresseavisen, 18.10.04

Størst av alt

Morten Harry Olsen sikter høyt med sin nye roman «Størst av alt». Og treffer.

Det er flere forfattere enn Morten Harry Olsen som har latt sin romanfigur inngå pakt med Djevelen. Når Olsen nå har tatt fatt i noe så stort som det ondes problem, og kalt romanen «Størst av alt», er fallhøyden betydelig. Men romanen er blitt både underholdende og reflektert.

Bernard Land bygger golfbane i Spania. Han eier en slump penger, grunnet heldige forretninger, som han sier, og inngår parnterskap med de lokale spanske grunneierne.

Kant i kant med banearbeidet, driver en gjeng arkeologer sine utgravinger. De er i ferd med å avslutte, siden funnene er marginale. Det er da Bernard finner en krukke i en jordhaug på banen, den inneholder pergamentruller som KAN være brev fra selveste Paulus.

Samtidig har Bernard forelsket seg i Consuela, som arbeider med psykisk utviklingshemmede ungdommer i byen. Deres største ønske er å få spille på golfbanen, noe grunneierne sier bestemt nei til.

Bernard får et stort dilemma: skal han selge sitt dyrebare funn til en illegal samler og få nok penger til å overta hele banen og oppfylle den vakre Consuelas drøm, eller skal han overlate krukken i arkeologenes varetekt, med fare for at banearbeidet blir stoppet og han selv går dundrende konkurs? (…)

Romanens lek med realismen fungerer godt; vi får ikke noe entydig svar på om pakten virkelig ble inngått, eller om det er Bernards forhold til virkeligheten som skurrer. Kall det Gud og Djevel eller sjel og samvittighet: En konfrontasjon med det onde blir uunngåelig.

Morten Harry Olsen skriver dyptpløyende om de evige, men likevel så konkrete størrelsene tro, håp og kjærlighet. Diskusjonene om verdier og skjønnhet er konsise og tankevekkende, og plasserer boken i en lang litterær tradisjon.

Anne Cathrine Straume, NRK Kulturnytt, 27.10.04

Stort om kjærleik

I haust er det kome fleire interessante romaner som på ulikt vis tek for seg bibelsk og kristeleg tematikk. (…) Det kanskje mest oppsiktsvekkande med Størst av alt er at Morten Harry Olsen nyttar seg av eit gammalt motiv som vi best kjenner frå Goethe: pakta med Djevelen. Bernard Land har gjennom livet ei rekke møte med Den vonde, anten det no skjer fysisk eller mentalt. Djevelen meiner at Bernard gjorde ei pakt med han då Bernard var ung gut, mens sistnemnde med forakt hevdar at han aldri har gått inn på noko pakt. Hardnakka er han, Bernard Land. Men uroa nagar han like fullt, for sa ikkje Djevelen at han hadde tatt noko frå Bernard i pant? Ja, kva er det Djevelen har tatt? Er det sjølve kjærleiken? (…)

Dette får det bli opp til lesaren å finne ut av. Djevlemøta er i alle fall sentrale i romanen, som elles er himmelsk ordna i tre delar: Vannet, Malstrømmen og Kilden. Dersom ein legg merke til korleis desse orda konnoterer, kan ein ane i kva retning Bernard Land søker seg til sist.

Dei tre delane er strukturert slik at del ein og tre fortel om Bernards tilvere i Spania, der han er i gang med å bygge golfbane på ein eigendom etter mora. Midtdelen fortel om livet før Spania: om oppveksten hjå den kvalfikserte faren i Nord-Noreg, og den før nemnde karrieren som reklameguru. Og mens vi snakkar om kval, kan det vere verd å nemne ein annan litterær referanse hjå Olsen, nemleg Herman Melvilles Moby Dick. Der kaptein Ahab kjempar mot kvalen og mot Gud, kjempar Bernard Land mot kvalene etter Djevelen, kan ein kanskje seie. Eit Moby Dick-sitat innleier romanen.

Hovudordet i Størst av alt, som tittelen også legg opp til, er kjærleik. I Olsens utlegging av ordet er det snakk om «nestekjærleik». Det er nestekjærleiken som kan berge jorda, og Bernard Land. Difor trur eg vi skal legge like mykje merke til korleis Bernard utviklar seg i møte med Downs-borna i Spania som kjærleiken til den litt mystiske kvinna Consuela. (…)

Morten Harry Olsen loddar djupt. Romanen er ambisiøs, spanande og godt gjennomførd. Av og til vert språket i overkant repeterande, med ord og uttrykk som dukkar opp litt for ofte. Men Olsen skaper gode portrett av menneska vi møter i romanen (…).

Alf Kjetil Walgermo, Vårt Land, 6.11.04

Litteratur som tar tak

Morten Harry Olsen – for øvrig bosatt i Fredrikstad i mange år – har markert seg som spennende krimforfatter. I fjor skapte han røre i forfatterkretser ved å karakterisere sjangeren preget av letthet og grovhåndverk. Nå viser han selv hvordan «ordentlig» litteratur lar seg utmeisle – og som både er spennende og dybdeborende, tross djevelpakter og gudsdrøftinger. (…)

«Størst av alt er kjærligheten», sier Paulus – noe Bernhard sanner. Banalt? Langtfra. Forfatteren har skapt en bok som tvinger til refleksjon om viktige etiske valg som livet er fullt av.

Kjell Eriksson, Sarpsborg Arbeiderblad, 2.11.04

Djevelske fristelser kontra kjærlighetens kraft

Som Brit Bildøen, en annen av de forfatterne som litt uventet er inne på høstlista til Bokklubben Nye Bøker med en hovedbok, bryter Morten Harry Olsen (f. 1960, debut 1985) i sin siste roman med den tradisjonelle psykologiske realismen ved å knytte an til visse metafysiske eller surrealistiske elementer. (…) Men den filosofisk orienterte utviklingshistorien berettes ikke straight fra a til å. Teksten opererer med brutt kronologi, samtidig som komposisjonen har et tydelig sirkelpreg. I prologen og epilogen hører vi om samme begravelse. I tre mellomliggende, temmelig omfangsrike hovedavsnitt, «Vannet», «Malstrømmen» og «Kilden», avdekkes så hovedpersonens vidtfavnende, allusjonsrike livshistorie med basis i sentrale religiøse spørsmål eller velkjente eksistensielle snubletråder.

De mest fascinerende partiene i denne frodige, svært ambisiøse romanen finnes i andre hovedavdeling og tar for seg Bernards oppvekst i Lofoten. Mora forsvinner rett etter fødselen, og faren, som er i stand til å synge med hvalene og dras mot havet, mislykkes i å gi sønnen den varmen han trenger for å bli et harmonisk menneske. Vakker og gripende er ellers skildringen av forholdet til musikervennen Erik, som siden blir hiv-positiv. (…)

Det er lett å slå fast at forfatteren legger lista høyt. Igjen og igjen dukker det opp kloke refleksjoner, elegante formuleringer, perspektivskapende assosiasjoner, gjerne mens teksten spiller pingpong med andre forfatteres verk. Mottoene for de ulike delene av romanen er nemlig hentet fra Herman Melville, Johann Wolfgang von Goethe, Marcus Aurelius og evangelisten Paulus. (…)

I tillegg bør også andre mulige inspirasjonskilder nevnes. For både Graham Greene, Åge Rønning, Lars von Trier og den latinamerikanske magiske realismen oppviser trosforestillinger eller motivisk-tematiske trekk som minner om dem man finner i «Størst av alt», høydepunktet i forfatterskapet til Morten Harry Olsen så langt.

Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad, 9.11.04

Stort, ekte, alvorlig 

Ved inngangen til 1990-tallet ble Morten Harry Olsen utpekt som en av de aller mest løfterike romanforfatteren i den nye generasjonen i Norge. Han hadde da fått Vesaasprisen, siden Rivertonprisen og ellers mye heder og ære. Det spørs om ikke årets roman “Størst av alt” er bekreftelsen på hva mange har spådd – Morten Harry Olsen er en betydelig forfatter.    Årets omgangsrike bok viser at forfatteren våger å ta tak i et av de aller vanskeligste litterære temaene – kjærlighet, Gud og onsdkap. Å finne balansepunktet mellom falsk patos, banaliteter og klisjé på den ene siden og det dypeste alvor på den andre, er en utfordring. Den løser forfatteren på beste vis. Romanen om Bernard Land, nordlendingen som i det ytre gjør suksess, men som på det menneskelige plan forfeiler og fortapes, er tankevekkende, rik og inntrengende. Periodevis sprenger den grenser mot det surrealistiske, men dette finner også sin plass i helheten. (…)

Som i de store klassikere fra Goethes “Faust” til Melvilles “Moby Dick”, blir “Størst av alt” en seriøs, litterær drøfting om helt basale eksistensielle spørsmål. Forfatteren gir oss ingen direkte svar, men avtvinger refleksjon. Ganske imponerende.

Finn Stenstad, Tønsbergs Blad, 29.10.04

Djevelsk om tro og håp

Vi står overfor et såkalt moralsk dilemma i en roman som sentreres rundt det ondes problem. Morten Harry Olsens første «ikke-krim» på mange år handler om noe så banalt som tro, håp og kjærlighet – med en tittel som henspiller på Paulus’ «Størst av alt er kjærligheten». Mystiske Bernhard Land starter utbyggingen av en golfbane i Andalucía. Når han finner en pergamentrull som kan være et ukjent Paulus-manuskript, kommer han i et dilemma. Hvis han går offisielt ut med funnet, mister han både golfbanen og kvinnen han elsker. Selger han det på det illegale marked, så selger han også det han har igjen av sjel. (…)

Og hele tida altså, Lands frykt for sin djevelske motspiller. Den forfølger ham i skikkelse av en hyeneliknende hund som forvandles til en smokingkledd gentleman. Slik vi jo kjenner ham fra litteratur innen sjangeren. For dette er en roman som hele tida bringer tankene hen på annen litteratur. Med tematiske likheter med nordiske samtidslitterater som Carl Johan Vallgren og Kjell Westö. Teologiske diskusjoner à la Graham Greene, og sitater fra Herman Melvilles «Moby Dick». (…) Likevel er de mange velkjente klangene på ingen måte plagsomme – snarere slik at de plasserer boka der den hører hjemme, i godt europeisk selskap.

Cathrine Krøger, Dagbladet, 25.10.04

Et høydepunkt i Morten Harry Olsens forfatterskap

Den absolutt flotteste scenen i Morten Harry Olsens nye roman minnet meg om at jeg flere ganger har undret meg over hvorfor han ikke skriver på engelsk. Jeg har nemlig alltid tenkt at han ønsker å skrive amerikanske romaner, premissene for hans skrivekunst finnes i den amerikanske litteraturen, og jeg vet ikke om noen annen norsk forfatter som så til de grader lykkes i å skrive nettopp amerikanske romaner, om enn altså på norsk. (…)

Dette er Olsens «Faust», om man vil. I enhver annen norsk roman ville denne scenen har forekommet meg ytterst spekulativ, for ikke å si flau, men ikke i denne romanen, og jeg tror det skyldes nettopp det faktum at det er Morten Harry Olsen som har skrevet den. Ikke før har interessen for livssynsspørsmål, golf og sigarer på et eiendommelig vis tatt fullstendig av her til lands, så foreligger en roman der dette er de bærende elementene. Ytterst spekulativt. Men Morten Harry Olsen er en av de forfatterne som slipper unna med det. Det er temmelig sleipt gjort, men han gjør det med en temmelig elegant selvfølgelighet, han kan ganske enkelt skrive.

Forfatterhåndverket har han alltid tatt alvorlig. Dessuten gir han seg ikke i kast med en fortelling uten å vite hva han snakker om. Det bærer bøkene hans preg av, både novellesamlingene og romanene. Og det jeg riktig nok sterkt savner i denne romanen, nemlig en fortellerstemme, tar romanen igjen med sin klassisk velkomponerte og sammenvevde fortelling, som er uten hvileskjær, uten løse tråder, og både medrivende og underholdende, og fremfor alt godt fortalt. (…)

Derfor er det noe som sier meg at «Størst av alt» kommer til å bli stående som en aldri så liten milepæl i hans forfatterskap. Så blir det opp til ham selv å sørge for at den ikke blir stående som høydepunktet. Der har han gitt seg selv en ikke så rent liten utfordring.

Terje Holtet Larsen, Bergens Tidende, 18.12.04