Utdrag
Tirsdag 15. august 1995 (første kapitel)
Hendene mine dirrer. Jeg er tatt til nåde igjen. På den andre siden av telefonlinjen befinner Harald Foss seg. Han er inspektør nå, og leder for volds- og vinningsseksjonen; det har jeg hørt av andre, selv har vi ikke hatt kontakt de siste par årene.
«Jeg hører,» sier jeg mens jeg fomler frem en sigarett og får fyr på den. Skjermspareren på PC’en slår seg på – Windows´ stjerneregn – og det blir brått og underlig mørkt i stuen, nå når dataskjermen ikke lenger lyser. Klokken er elleve på kvelden, jeg har jobbet hele dagen uten å merke at lyset svant.
Harald haler inn pust, det lyder som et gisp, så snakker han fort: «Det haster noe jævlig. Jeg vet ingenting om hva som skjer videre. Jeg kan ikke love deg noe som helst. Men jeg trenger din hjelp.»
«Hvor er det?»
«Vibes gate 8.»
«Jeg er på vei.»
«Og Tom – det haster!»
«Okey-doke.»
Hendene mine dirrer fortsatt, og enda sterkere, idet jeg legger telefonrøret forsiktig på. Jeg tenner lampen på skrivebordet, bøyer meg over skrivebordet og klikker meg ut i DOS, så skrur jeg PC’en av. Jeg er nødt til å stå helt stille et minutt eller så, for å gjenvinne fatningen, så stumper jeg sigaretten i askebegeret, og samler sammen lommebok og bilnøkler og alt det andre jeg skal ha med meg ut. Jeg går ut på badet for å vaske ansiktet og pusse tennene, og deretter tar jeg på meg en ren skjorte og et par jeans som ikke er fullt så utvaskede som de jeg har hatt på, og i hvert fall ikke har alle kaffeflekkene på lårene (jeg vet ikke hvorfor jeg hele tiden søler kaffe på meg selv mens jeg skriver, men det gjør jeg), og så sitter jeg i BMW´en, på vei til den adressen Harald oppga, det er ikke langt unna, bare et stykke gjennom den stilleste delen av Oslos sentrale vestkant.
Det er en varm senkveld på sensommeren, og folk slentrer omkring i gatene, fortsatt kledt i shorts og kortermede skjorter. Fellesferien er over, men de gir ikke opp, de er på vei til Aker Brygge og fortausrestauranter over hele byen, fast bestemt på å melke de siste timer og minutter ut av enda en fantastisk, varm sommerkveld – og til helvete med at det er en arbeidsdag i morgen!
Men jeg er på vei mot arbeidet, mens jeg forsøker å tømme hodet mitt for alle utenforliggende og i øyeblikket overflødige tanker innen jeg kommer frem. Og så er jeg der, men ikke ved adressen. Jeg er fremme ved krysset Bogstadveien-Vibes gate, og det er sperret. To bommer med «innkjøring forbudt»-skilter sperrer all innkjørsel, og et stykke opp i gaten ser jeg et par arbeidsbiler stå og brumme med blinkende gule lys. Med ett er jeg nervøs, redd for at dette er en grov og sadistisk spøk, en practical joke klekket ut av noen av mine gamle ranglevenner i etaten en lørdagskveld på fylla, iverksatt uten viten om mine egentlige følelser for det å kunne vende tilbake til tjenesten.
En mann, kledt i kjeledress fra veivesenet, kommer bort til bilen min, som står med fronten klint inntil bommene. Jeg ruller ned vinduet.
«Det er stengt her,» sier han, med vennlig og sivilt tonefall.
«Jeg er tilkalt.»
«Navn?» Tonefallet hans er ikke lenger sivilt, det er nøytralt forretningsmessig.
«Tom Sundbye.»
«Førerkort?»
Jeg har hatt det i jakkelommen, rede. Han gransker det kort, men profesjonelt, nikker, og sier: «Parkér bak arbeidsbilene.»
Hva i innerste helvete er det som foregår?
Harald Foss venter ute på fortauet, under et utspring, halvt i skjul, iført mørk dress med det utpregede tysk-elegante preget – løst snitt, men smalt, i motsetning til det brede italienske – som bare Boss lager. En elegant jævel, han har ikke forandret seg, åpenbart. Men gal er han, som kan gå med slipset pent knyttet på en slik kveld.
«Men, svarte faen,» sier han og stirrer mot hodet mitt mens han tar meg i hånden og klemmer til.
«Jeg har latt det vokse,» sier jeg, helt unødvendig. Håret har blitt langt og tykt og jeg har ikke gjort noe særlig for å style det, så jeg ser ut som en spaner i narkotikaavsnittet nå. Og Harald ser på meg som om han ikke trodde jeg var istand til – eller våget – å gro så mye hår i min alder.
«Hva er det som foregår?» sier jeg.
Han rister på hodet med en litt irritert bevegelse. «Hør her,» sier han lavt, med denne varme, dype, intime stemmen som får meg til å huske hvor hyggelig vi pleide å ha det sammen en gang. «Vi har det jævlig travelt. Rettsmedisinsk står og tripper for å få inn liket.»
«Liket? Er det her ennå?»
«Skjønner du ikke? Vi bryter alle regler i denne saken. Kom igjen nå.»
Anmeldelser
Denne gang lodder han dypere enn noen gang. “Tilfeldig utvalg” er et storverk i genren, og kan i norsk efterkrigssammenheng bare sammenlignes med Gunnar Staalesens tidlige Varg Veum-romaner. Hadde den utkommet i USA, ville vi ha hatt den på norsk før året var omme… Jakten på drapsmannen er spennende, og meget intelligent skrevet, ikke minst fordi Olsen makter å formidle den uhygge og avmakt som stadig nye drap vekker hos efterforskningsteamet. Men det er Toms skarpe refleksjoner over normalitet og avvik – ved ham selv, og ved seriemorderen – som gjør dette til en krim utenom det vanlige, av eksistensialistisk gehalt.
Terje Stemland, Aftenposten