Det er bra fordi vi i øyeblikket mangler en helhetlig, gjennomtenkt litteraturpolitikk for det digitale feltet i Norge.

Det norske litterære system er et sinnrikt og ganske komplekst system, hvor de viktigste bestanddelene er: Momsfritak på bøker; innkjøpsordningene; bokavtalen og de mulighetene den skaper for å opprettholde avtaleverk mellom forfattere, forleggere og bokhandlene som gir forfatterne livsgrunnlag og gjør breddelitteratur mulig; og de forpliktelser både bokhandelen og bibliotekene har påtatt seg for å synliggjøre bredden.

Den nye, digitale virkeligheten skaper utfordringer for dette systemet på så mange måter, og hvis utfordringene ikke blir forstått og fanget opp av politikerne, og behandlet like helhetlig som et så sinnrikt system er avhengig av, kan det fort forvitre. Men i øyeblikket er det lite som tyder på at regjeringen ser behovet for helhetstenkning.

Det er satt i gang tre prosjekter de siste månedene, som helt eller delvis berører de digitale utfordingene. Det ene er de gryende forsøkene på å løse problemet med moms på e-bøker. Der gikk finansministeren nettopp ut med sin columbi eggerøre: På papir skal boka være momsfri, på digitale plattformer skal den være momsbelagt, men det skal også «importerte» e-bøker være. To av de første spørsmålene som melder seg, er a) Skal bibliotekene nå begynne med momsregnskap for sin e-boksatsning? – og b) Hvordan skal tollvesenet innkreve momsen for e-bokkjøp fra Amazon? Det er et latterlig forslag, som vil skape unødig regnskapsteknisk byråkrati for aktørene, i praksis være umulig å administrere, og som ikke vil bidra med selv de flaueste summer til statskassa.

Det andre prosjektet er sammenslåingen av Nasjonalbiblioteket og bibliotekdelene av ABM-utvikling; der foreligger ikke noe tydeliggjort mandat, hva den digitale siden angår. Fjorårets to Stortingsmeldinger om bibliotekene og digitalisering unngikk begge, oppsiktsvekkende og beklagelig nok, å si noe vesentlig om rammepremissene for den digitale satsningen i bibliotekene.

I bibliotekkretser er jo NB/ABM-saken snakkis nr. 1, og jeg skal ikke mene noe om den her. Men det er åpenbart at måten dette gjennomføres på ikke akkurat vil fremskynde prosessen med å ta et overordnet grep om digitaliseringsutfordringene i biblioteksektoren. Når to så store og tunge aktører skal fremforhandle en ny virkelighet, vil de fleste andre prosesser bremse opp. Og diskusjonen om digitalisering i bibliotekene trengte virkelig ingen bremse nå.

Årsakene til det er mange. Blant annet trengs det en dyptpløyende diskusjon om gråsonen mellom bibliotek og marked, dersom bibliotekene og lånerne skulle få tilgang til et volum av «digitale eksemplarer» som går utover volumet av analoge, dvs. papirbaserte, eksemplarer som idag er tilgjengelig for dem.

Ett konkret eksempel: Biblioteksentralens BS Weblån er – eller var – nå klart for oppstart, inntil man innså at filene som skulle leveres bibliotekene ikke var utstyrt med noen form for kopisperre. Et DRM-system var på plass, blant annet med lånerinfomasjon, som naturligvis ville fungere som et hinder (dog ikke ubrytelig) for piratkopiering. Et «timebomb»-system var på plass, der både primærfilen og eventuelle kopier blir destruert etter et visst antall dager (oftest, antagelig, 28), som hver enkelt avdeling selv kan fastsette. Men det som ikke var på plass var en kopisperre. Det betyr at låneren, i løpet av sine 28 dager, lovlig og fritt, kan spre filen – boka! – til uendelig mange brukere, som igjen kan spre den videre, parallelt, like lovlig og fritt. Den som ikke ser potensialet for en virkelig «markedsknuser» i dette, er blind. Noe BS selvsagt ikke er, så de ser nå på løsninger for dette før de fortsetter implementeringen.

Dette er ingen kritikk mot BS. Det er bare en påpekning av hvor mange miner som ligger der i det store digitale ingenmannslandet, og hvor varsomt man må gå frem om man skal unngå å utløse de største av dem. Mineofferet i dette tilfellet ville jo være både forfatter- og forlagsinntekter, sammen med de åpenbare bokhandelinntektene. Og konsekvensene ville, i et verstefallsscenario, bli så store at både forfattere og forlag simpelthen måtte nekte bibliotekene å omsette e-bøker overhodet.

Så til regjeringens tredje prosjekt, revisjonen av Åndsverkloven: Det er i dette minefeltet de har begynt utredningsarbeidet, nedsatt en referansegruppe og gitt den et mandat.

Men referansegruppen er ensidig nærings- og produsentorientert. Kunstnergruppene er bare indirekte representert, og bare fra musikkfeltet, og enda verre er det at biblioteksektoren og spørsmålet om lovlig fildeling og konsekvensene av det ikke bare er utelatt, men bevisst utelukket. I mandatet heter det at «grensene for lovlig nedlasting og fildeling, jf. Åndsverklovens § 12, skal i utgangspunktet ikke vurderes». Det betyr altså at bibliotekenes rolle som primær fildeler overhodet ikke vil bli vurdert. Det forringer revisjonen i så stor grad at den kan bli helt verdiløs. I den nye digitale virkeligheten vil det ikke være så lett å skille mellom lovlig og ulovlig fildeling som regjeringen åpenbart innbiller seg.

Kan hende er det greit å forsøke ikke å sause ting sammen i for stor grad; å se på det generelle kulturmarkedet, alle uttrykk inkludert, og næringsorientert (dvs. kommersielt berørt), for seg. Men det minste man burde gjøre, er å innse at det finnes en kulturspreder som biblioteket, som både formidler musikk og film, men hvor litteraturen – både den skjønne og den nyttige – ennå er et hovedfokus, og erkjenne at det finnes en gråsone mellom kommersiell og offentlig gratis spredning som er i medget dynamisk bevegelse i det nye, digitale feltet, og at dette krever en utredning som går parallelt med den næringsorienterte. Bare når man har belyst disse gråsonene, kan man trekke konklusjoner om hvordan Åndsverksloven må se ut i fremtiden.

Regjeringen har dessverre påført seg selv en digital blindsone når det kommer til litteraturen. Det er ikke kommet frem noe som tilsier at arbeidet med lovrevisjonen, sammenslåingen av Nasjonalbiblioteket og B´en i ABM-u, og momsspørsmålet sees i sammenheng. Det vi trenger nå, mer enn noensinne, i lys av utviklingen, er helhetstenkning og vidsyn. Dessverre virker begge deler helt fraværende.

(Opprinnelig skrevet for tidsskriftet Bok & Bibliotek, 10. mars 2010.)

Alt dreier seg om e-boka for øyeblikket. Og nesten ingen ting skjer med den.

Moms-spørsmålet fikk en forhåpentligvis midlertidig og fullkomment ugjennomtenkt «avklaring» fra Finansministerens side for et par dager siden; en avklaring som ikke kan bli stående. Og en som satte bom stopp for noen fornuftig lansering av bransjens Bokbase.

Spørsmålet om hvordan e-boka skal oppføre seg i bibliotekene (og det innebærer de eksemplarene som kjøpes både over innkjøpsordningene, som er så viktige for så mange av oss, såvel som tilleggskjøpene som skjer over lokale budsjetter) er fullstendig uavklart på politisk nivå.

Innretningen på regjeringens revisjon av Åndsverkloven er uakseptabel. Den har nedsatt en referansegruppe og gitt den et mandat. Men referansegruppen er ensidig nærings- og produsentorientert. Kunstnergruppene er bare indirekte representert, og bare fra musikkfeltet, og enda verre er det at biblioteksektoren og spørsmålet om lovlig fildeling og konsekvensene av det ikke bare er utelatt, men bevisst utelukket. I mandatet heter det at «grensene for lovlig nedlasting og fildeling, jf. Åndsverklovens § 12, skal i utgangspunktet ikke vurderes». Det betyr altså at bibliotekenes rolle som primær fildeler overhodet ikke vil bli vurdert. Det forringer revisjonen i så stor grad at den kan bli helt verdiløs. I den nye digitale virkeligheten vil det ikke være så lett å skille mellom lovlig og ulovlig fildeling som regjeringen åpenbart innbiller seg.

Ett konkret eksempel: Biblioteksentralens BS Weblån er – eller var – nå klart for oppstart, inntil man innså at filene som skulle leveres bibliotekene ikke var utstyrt med noen form for kopisperre. Et DRM-system var på plass, blant annet med lånerinfomasjon, som naturligvis ville fungere som et hinder (dog ikke ubrytelig) for piratkopiering. Et «timebomb»-system var på plass, der både primærfilen og eventuelle kopier blir destruert etter et visst antall dager (oftest, antagelig, 28), som hver enkelt avdeling selv kan fastsette. Men det som ikke var på plass var en kopisperre. Det betyr at låneren, i løpet av sine 28 dager, lovlig og fritt, kan spre filen – boka! – til uendelig mange brukere, som igjen kan spre den videre, parallelt, like lovlig og fritt. En million «digitale eksemplarer» kan spres på, bokstavelig talt, minutter. Den som ikke ser potensialet for en virkelig «markedsknuser» i dette, er blind. Noe BS selvsagt ikke er, så de ser nå på løsninger for dette før de fortsetter implementeringen.

Dette er ingen kritikk mot BS. Det er bare en påpekning av hvor mange miner som ligger der i det store digitale ingenmannslandet, og hvor varsomt man må gå frem om man skal unngå å utløse de største av dem. Mineofferet i dette tilfellet ville jo være både forfatter- og forlagsinntekter, sammen med de åpenbare bokhandelinntektene. Og konsekvensene ville, i et verstefallsscenario, bli så store at både forfattere og forlag simpelthen måtte nekte bibliotekene å omsette e-bøker overhodet.

For én ting er i mitt hode klart: Vi kan ikke akseptere en utvikling der individuelle inntekter i stor grad erstattes av kollektive. Lisensordninger, enten de nå er på e-bøker eller lesebrett, eller om de skulle bli innført som en ny skatt (noe NRK-lisensen i praksis bare er), kan ikke erstatte de pengene som markedet skaper. Det er lite som skremmer meg mer enn muligheten for en statsfinansiert litteratur (dvs. midler som overveiende tilflyter litteraturen via statlig omfordeling), i motsetning til en statsstøttet (dvs. midler som supplerer de som markedet genererer). En statsfinansiert litteratur vil være følsom for politiske klimaskifter, og kan i verste fall få ytringsfrihetskonsekvenser. Vi trenger både frie, individuelt utbetalte midler og omfordelte, kollektive.

Digitaliseringens konsekvenser for litteraturfeltet er enorme. Dessverre har regjeringen har påført seg selv en total blindsone når det kommer til dette. Det vi trenger nå, mer enn noensinne, i lys av utviklingen, er helhetstenkning og vidsyn. Dessverre virker begge deler helt fraværende.

I tillegg til dette strever vi i øyeblikket med å forhandle frem et avtaleverk som ikke er uberørt av politikk. Den politiske støtten til Bokavtalen fordrer besinnelse hos alle som er part i den, men i øyeblikket virker forleggerne lite villige til å søke løsninger som er i pakt med både normalkontrakten og en rimelig fordeling av den digitale bokkrona.

Og kanskje er det her forfattersiden sitter med en løsning, og det er rett å slett å tråkke hardt på bremsene.

For å være ærlig: Vi trenger ikke e-boka akkurat nå, uansett konsekvenser. Det er ikke mange som spør om den. I USA er ikke markedsandelen pr. nå mer enn på 2-3%, i Norge ca. 0. Lesebrettene er langt fra noe tiltrekkende produkt (og jeg tror ikke den nye iPad´en fra Apple er Den Store Dingsen som skal utløse Det Store Skredet, heller). Jeg er slett ikke så overbevist om at «fremtiden er nå».

Men at den formes nå, er jeg overbevist om. E-boka er viktigere enn den mikroskopiske utbredelsen den har i øyeblikket fordi den har så mange muligheter og utfordringer og – ja – farer knyttet til sitt potensial.

Ta lyrikken. Det er ingen tvil om at forlagene stort sett sikler etter å fjerne lyrikken fra papir. Det er sikkert noen som vil påstå at jeg vrøvler, men det jeg sier er logisk. Det er logisk fordi lyrikken koster ganske mye å trykke pr. tittel, ganske mye å håndtere og transportere pr. tittel, og selger i ganske små opplag, hvilket gjør den til en – det er bare å innrømme – «plage» for bokhandlerne. Men jeg tror heller ikke forlagene ønsker å slutte med lyrikk; tvert om tror jeg det er ganske mange i dem som liker lyrikken. Og i tillegg er det et spørsmål om å bedrive troverdig kulturpolitikk i en bransje som er avhengig av offentlig velvilje.

Forfattere flest er bokfetisjister; vi elsker våre biblioteker (selv er jeg ambivalent, men må innrømme at jeg har en rem av huden), og ikke minst – bare innrøm det! – elsker vi å se det fysiske beviset på alt vårt slit. Det blir ikke like gøy med e-boka! Hverken for prosaister eller lyrikere.

Men det er nå så sin sak. Om lyrikken skulle bli konvertert fra en cellulosebasert til en mer cyborgaktig livsform, trenger det ikke skade hverken lyrikken selv eller lyrikernes levekår. Lyrikk, mer enn noen annen litterær livsform, kan fort vise seg å være sprell levende på mobiltelefonskjermer, som skjermsparer på fremtidige TV-skjermer og på mange andre plattformer. Dette er bare en av mulighetene som ligger i det transcenderte e-bok-begrepet.

Men det fordrer naturligvis at lyrikeren får beholde det som er forfatternes mest fundamentale rett: Retten til å tjene penger på sitt skaperverk.

Opphavsrett er i bunn og grunn verdiløs om den ikke utløser penger til å betale husleie, koteletter og bleier med. Opphavsrett er ikke et teoretisk, juridisk problem, i hvert fall ikke alene, men et praktisk, økonomisk. Derfor er regjeringens revisjon av Åndsverkloven, slik den nå er innrettet, mangelfull på randen av det uansvarlige.

Totaliteten av det som skjer nå – en rekke parallelle handlinger hvor sammenhengene er mangelfullt utredet og konsekvensene utilstrekkelig analysert – er skremmende.

Noen må sette foten ned, si stopp, og forlange helhetstenkning. Kanskje burde det være Den norske Forfatterforening. Vi har, tross alt, makt til å si nei til e-boka akkurat nå.

(Opprinnelig publisert på www.forfatterforeningen.no)

Du kan laste ned rapporten her.

I forbindelse med rapporten gjorde jeg noen intervjuer. Dagsavisens ligger her, og Klassekampens her. Aftenposten gjorde også ett, men det later ikke til å ha nådd nettet (ha-hah!).

På Eirik Newths forfatterblogg utspiller det seg en diskusjon med ganske interessante momenter; den finner du her. Og på digi.no finner du en interessant kommentar fra Eirik Rossen, som nevner noen perspektiver jeg ikke fikk med (i denne omgang).

Den 26. mars vedtok Norsk kulturråd fordelingen av midlene til uke- og månedsaviser, som Kulturdepartementet påla rådet å administrere i 2007. Disse publikasjonene fikk tidligere statsstøtte direkte fra Stortinget som enkeltposter, etter å ha kommet inn i det politiske systemet under regjeringer av vekslende farve. Opp gjennom årene hadde så uensartede publikasjoner som kristne ukeaviser, magasiner om flerkulturelle spørsmål, en kvensk kvartalsavis og en kommunistisk medlemsavis kommet inn under denne støtten, som etter hvert manglet konsistens.

Stortinget har de siste par tiårene i større og større grad søkt å kvitte seg med detaljavgjørelser for å kunne konsentrere seg om rammer (noe som er en diskusjon i seg selv). Nå overførte det disse publikasjonene, og de midlene som fulgte med dem, til Kulturrådet. De ble underlagt Faglig utvalg for litteratur og allmenne tidsskrifter, hvor jeg sitter som medlem. Det var et naturlig valg, ettersom det forelå åpenbare grunner til å se på grenselandet mellom tidsskrift og avis for flere av publikasjonenes vedkommende.

Fagutvalget behandlet saken gjennom en rekke møter over halvannet år, med henblikk på å få frem retningslinjer for disse publikasjonene. Det var en vanskelig prosess, og saksbehandlingen var grundig og pertentlig, og etter mitt syn meget god. Etter det ble selve vurderingen overlatt til et etter mitt syn høyt kvalifisert vurderingsutvalg med medieprofessor Helge Rønning ved UiO som leder. Jeg har ikke sittet i vurderingsutvalget eller deltatt i noen intern debatt om saken etter at retningslinjene var ferdige fra Fagutvalgets hånd og gikk til selve Kulturrådet.

Vurderingsutvalget valgte å avvikle støtten til fem publikasjoner, som får en utfasingsperiode på to år, men naturligvis kan søke påny i løpet av utfasingen. Av disse har to akseptert vilkårene og beslutningen, mens tre har protestert.

En av de tre er Le Monde Diplomatique, som har fått fratatt støtten på en teknisk klausul i retningslinjene: Kravet om at “Oversatt stoff som ikke er originalskrevet for avisa, må ikke utgjøre mer enn 40 % av den totale stoffmengden.” For Le Mondes vedkommende er mengden oversatt stoff oppe i 60-70 %. Mot denne avgjørelsen har både grunnleggeren Truls Lie og redaktør Remi Nilsen protestert heftig, på det grunnlag at stoffet er originalskrevet for avisa, men oversatt.

Deres fortolkning er søkt. Jeg tror ikke retningslinjene er til å misforstå i fullt alvor, selv om Fagutvalget eller Rådet sikkert kan tydeliggjøre intensjonen; som med alle nye ordninger må man høste erfaringer i starten, og justere deretter. Retningslinjene i denne saken måtte bli utformet slik at de ivaretar fremtidens søkere, ikke bare bygger en ramme rundt de som allerede var kjente. Oversatte artikler er bra; Norge trenger mer horisont. Men det vil være umulig å støtte en lang rekke tilsvarende publikasjoner på lik linje, om de skulle dukke opp. Og vi kan ikke særbehandle publikasjoner slik Stortinget i sin tid gjorde.

Lies og Nilsens innvendinger er naturligvis prosedyre for offentligheten og neste søknadsrunde. I mine øyne bør de være velkommen tilbake; de er en særpreget og interessant publikasjon. Men jeg håper de innen den tid har sett seg om etter norske skribenter som kan supplere avisen, og som passer inn i den intellektuelle tradisjonen og det konseptet Le Monde befinner seg innenfor. Da ville magasinet få langt større betydning i den norske offentligheten.

Når det gjelder kommunistavisa Friheten og kristenavisa Norge IDAG, har vurderingsutvalget fratatt dem støtte på grunn av manglende journalistisk og redaksjonell kvalitet. Det har vært lagt ganske stor vekt på manglende sjangerforståelse.

Det at disse to avisene, med utvalgets skjønnsbaserte begrunnelse som basis, har falt ut, har skapt et hylekor langt utover de to publikasjonenes naturlige rekker.

Mest svulstig og tøvete har naturligvis kommunister og den delen av kristenfolket som Norge IDAG representerer vært. Og ironisk nok har debatten, slik de har formidlet den, fremvist nettopp en slik lav følelse for sammenhengen mellom stil og substans, og for sjangerbevissthet, som de er fratatt støtten for. Friheten påstår for eksempel at det er avisas “prioriterte stoffområde som ikke (er) verdig for offentlig debatt”, kaller avgjørelsen “udemokratisk” uten å forklare hva de mener med det, og påstår seg “tiet i hjel”.

Norge IDAG er enda mer uvederheftig. På en løpeseddelpreget gavegiroblankett som medfulgte avisa skriver redaktør Finn Jarle Sæle: “Avgjørelsen er (…) et forsøk på å kneble kristenfolkets ytringer.” Orden “kristenforfølgelse” blir brukt andre steder i avisa.

Norge IDAG hopper notorisk bukk over det faktum at en annen kristenavis, Korsets Seier, fikk en solid økning i tilskuddet. Det skyldtes rett og slett at den er en skikkelig, grundig avis. Den forholder seg til sitt stoffområde, og er altså langt smalere redigert enn f.eks. den kristne dagsavisen Vårt Land, men den gjør det på en journalistisk vederheftig måte.

I Norge IDAG, i motsetning, sauser man sammen kommentar og journalistikk uten hensyn til pressefaglig tankegang. Den aller beste demonstrasjonen av riktigheten i Vurderingsutvalgets avgjørelse er det assisterende redaktør i avisa, Bjarte Ystebø, som kommer med i nr. 14-15 2009, der han over to sider skriver en tendensiøs, mistenkeliggjørende, og nesten surrealistisk usammenhengende reportasje fra møtet avgjørelsen falt i, som han kaller “kommentar”.

Ystebø har også kalt Kulturrådets avgjørelse en innskrenking av ytringsfriheten. Det er rent tøv. Kulturrådet har lagt begrensninger på enkelte publikasjoners ytringsevne; de har ikke gjort eller sagt noe som berører ytringsfriheten.

I Friheten er det trosbekjennende stoffet av en annen natur, ettersom de er en medlemsavis for Norges Kommunistiske Parti, og utmerker seg ved å ha et betydelig innslag oversatt stoff fra den kinesiske stats pressebyrå. Men de har mye til felles med Norge IDAG i måten de bedriver mistenkeliggjøring og demonisering av motstandere på, gjennom unyansert, nesten paranoid språkbruk. Begge aviser preges av manglende sans for nyanser, og for forholdet mellom form og innhold. Og det er naturligvis, i dypeste forstand, nettopp hva de er fratatt støtten for, ikke innholdet per se.

Jeg vil gjøre det helt klart at jeg håper begge aviser kommer tilbake etter en selverkjennelsesprosess som handler om hvordan de formidler hva de står for, ikke hva de står for.

For det er sakens kjerne: Det går an å debattere relasjonene mellom form og innhold, og det er Kulturrådets vurderingsorganers oppgave å gjøre det. Det kalles skjønn. Det meste av det vi kaller kultur i normal tale handler om skjønn, om et kvalitetsbegrep som er flyktig og derfor må debatteres. Kulturrådet bør, og har mange steder nedfelt at det skal, utvises skjønn.

Gjennom debatten rundt Friheten og Norge IDAG har langt flere presseorganer utvist en problematisk frykt for skjønnsutøvelse omkring dem selv. Både Aftenposten, Klassekampen og Redaktørforeningen har brukt formuleringer omkring bruken av skjønn som har vært holdt i like mistenkeliggjørende stil som Norge IDAG og Friheten: “Smaksdømming” og “synsing” er de mildeste ordene som har vært brukt. Og både Aftenposten og Klassekampen, for å nevne to, går etter mann, og ikke ball.

Det som skremmer meg i denne debatten, er at slike, presumptivt seriøse aviser, med  hele Redaktørforeningen i ryggen, tydeligvis frykter selve debatten omkring hva som er god og dårlig journalistikk, og ønsker seg en frihet fra annen ransakelse av hva de holder på med enn selvransakelsen. I praksis betyr det at man ønsker å la bukken passe havresekken, og ikke bare i økonomisk forstand, men i spørsmålet om hva kvalitet er. Det er problematisk når Redaktørforeningen i sin uttalelse skriver: “Vedtektene og de begrunnelser som er gitt bærer preg av smaksdømming, noe som åpenbart er uheldig ved tildeling av offentlige midler som har som mål å ivareta meningsmangfold og et variert offentlig ordskifte.”

I virkeligheten er det stikk motsatt: Det er ofte nettopp de skjønnsmessige forskjellene, eller smaksforskjellene om man vil, som utløser og dermed ivaretar det offentlige ordskiftet. Det er de som målbærer en uenighet som over tid kan kaste lys over hva som er kvalitet eller ikke, og skape nyanserikdom. Det jeg ønsker meg av Friheten, eller Norge IDAG, eller Le Monde, er en avis jeg kan lese, finne motstand og utfordringer i, og ta nyansert stilling til, ikke bare en jeg kan forholde meg til med et helt verdensbilde som grunnleggende premiss, og dermed måtte akseptere eller forkaste i sin helhet.

Det er himmelvid forskjell mellom å utøve skjønn og å synse: Det første er kvalifisert og opplyste, basert på erfaring, gjennomreflekterte holdninger, og ydmykhet overfor oppgaven. Det andre er en tilfeldig og uopplyst betraktning. At media selv har et problem med å skille mellom de to, betyr ikke at Kulturrådets organer har det.

Spørsmålet er om ytringsfrihets-fanen har blitt et jernteppe mellom media og enhver kritikk av media. La oss få mye mer debatt rundt avisene, ikke mindre! Og la mer av debatten, ikke mindre, gå på om de gjør jobben sin godt nok: Om de vet forskjell på kommentar og reportasje, om de er informasjonsorganer eller påvirkningsorganer, hvor de henter sine informasjoner, etc. etc. Det skremmer meg at både Klassekampen, Vårt Land, Aftenposten og Redaktørforeningen i bunn og grunn tar til orde mot ordninger som kan fremprovosere en slik debatt.

Noe av styrken ved litteraturens støtteordninger er at de ikke er automatiske, men har et element av utvalg ved seg, gjennom såkalte “nullinger” eller selektive ordninger: Det er den skjønnsmessige vurderingen som igjen og igjen åpner for en fundamental debatt om kvalitet, og som jeg personlig tror gjør at den norske litteraturen har en slik styrke som den har. Media trenger heller flere nullinger, enn færre!

Et poeng til slutt: Mange har ment at denne støtten burde vært håndtert av Medietilsynet, som forvalter den vanlige pressestøtteordningen. I det er jeg helt enig. Kulturrådet er pålagt å utføre denne oppgaven, av Kulturdepartementet. Mange av oss ønsket den ikke, tvert om var både mitt og flere andres første spørsmål om det var mulig å takke nei til oppdraget.

Det var det ikke, så vi har utført det; etter mitt syn på en god måte, og selvfølgelig på Kulturrådets og Fagutvalgets premisser, som er og bør være basert på et innslag av skjønnsmessige vurderinger.

Men for all del: Frata oss det gjerne. Vi har nå løst et par iboende problemer, som å sondre mellom avis og tidsskrift på en bedre måte, og derigjennom fått frem hva som kan overføres til Medietilsynet. Det vil være utmerket, renslig og prinsipielt riktig, om ordningen overføres dit så snart som mulig. Men da håper jeg at den også der vil bli håndtert slik at den skaper debatt, og ikke omgjort til en automatisk, numerisk og sløvende støtteordning.