Alt forandrer seg, alt forblir som før

I.

I sin festtale til Kjell Askildsen på hans 60-årsdag sa Dag Solstad: “Den som reflekterer over Kjell Askildsens forfatterskap vil før eller senere havne i den erkjennelse at det forutsetter en opplyst almenhet som publikum… F.eks. er det vanskelig å kalle Kjell Askildsen en folkelig forfatter, sjøl om man innser at den vanlige mann og kvinne kan lese ham med stort utbytte. På samme måte virker det søkt å kalle ham en intellektuell forfatter… Han er både folkelig og intellektuell, på en måte, men samtidig virker det helt utilstrekkelig, ja direkte feil å karakterisere ham som det. Men bringes den opplyste almenheten inn i bildet, faller brikkene på plass enkelt og naturlig.”

Den opplyste almenhet. Begrepet har gått ut av alminnelig sirkulasjon. Men det er nok riktig at det fortsatt finnes en slik.  Solstad har utvilsomt rett i at det eksisterer en stor, ganske usynliggjort gruppe mennesker som vanligvis kamuflerer seg (for å holde seg til Solstads eget begrepsapparat) som “bokormer” og “lesehester”, men som like gjerne fortsatt kunne kalles Den opplyste almenhet.

I et intervju med Alf van der Hagen sa Kjell Askildsen: “Jeg retter meg nok helt bevisst mot den lesevante leseren. Jeg har ikke noe ønske om å gjøre tingene vanskelige, og bruker da heller ingen fremmedord eller lignende. Men jeg er klar over at du ikke kommer rett fra Margit Sandemo til meg. Jeg skriver primært for folk som har lest en del.”

“Folk som har lest en del.” “Den opplyste almenhet.” Det er utvilsomt samme gruppe mennesker Solstad og Askildsen snakker om.

Kjell Askildsen har ganske ufortjent fått et ry for å være en såkalt “smal” forfatter. Dette er et begrep som kan brukes både honorerende og nedsettende, skjønt ordets betydning forblir det samme: Det assosieres som regel med ord som “vanskelig”, “utilgjengelig”, “eksklusiv” – altså alt som er lite folkelig, lite leservennlig og lite salgbart.

Men Kjell Askildsen er ikke “smal” – derimot er han en kresen forfatter. Hans litterære virkemidler er kresne, hans produksjonstakt er kresent lav, hans selvkritiske nivå er kresent høyt – og han skriver primært for folk som har lest en del: For den opplyste almenhet, den lesevante og, ja, kresne leser.

II.

Kjell Askildsen debuterte i 1953. Det er 41 år siden. Det er ikke mye han har skrevet på denne tiden: Bare ti bøker, ikke medregnet antologien En plutselig frigjørende tanke. Bare omtrent tusen sider. Bare 25 sider i året.

I volum er det en beskjeden produksjon, og den har blitt til i en fascinerende rytme: Korte, produktive faser og lange pauser. Tre bøker på fem år, ni års pause – to bøker på tre år, fem års pause – to bøker med to års mellomrom, seks års stillhet – to bøker i påfølgende år, så nye åtte år med taushet før hans til nå siste bok.

Askildsen har selv sagt at den klassiske russiske litteraturen var hans første store leseropplevelse. Men da han debuterte hadde han nylig oppdaget den moderne amerikanske skrivestilen som Hemingway er den fremste eksponenten for: Knapp, nøktern, registrerende, ofte kalt “hardkokt”. I debutsamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem (1953) finner man tydelige spor av den Hemingway´ske “isfjell-teknikken”, hvor det står mer mellom linjene enn på dem.

For nåtidens leser av novellen “Heretter følger jeg deg helt hjem” må det virke oppsiktsvekkende og ganske absurd at den vakte et oppstuss på sørlandet som skulle finne en nasjonal parallell i Mykle-saken noen år senere. Boken ble både sensurert av ivrige bibliotekarer og fordømt i pressen, og Askildsens far – lensmann, frikirkegjenger og aktiv i misjonsvirksomheten – brente selv boken.

Men dette var typisk for femtitallet, da hukommelsen om krigens lidelser ikke lenger kunne virke som lim i samfunnsstrukturen, og den begynte å slå sprekker. I litteraturen var femtitallet den sinte unge mannens, fremmedgjøringens, den våknende erotikkens og den eksistensielle ledes tid. Man finner det ikke bare i tittelnovellen, men også – kanskje enda mer utpreget – i “Innbruddet”.

Både ånden og den konsise, enkle stilen finner man også – stilen i mer tillempet form – i Askildsens to femtitalls-romaner. Herr Leonard Leonard (1955) er en klassisk fremmedgjørings-fortelling, formet som en monolog rettet fra en drapsmann til en dommer – et fortellerteknisk håndgrep man kjenner igjen fra Horace McCoys De skyter jo hester, ikke sant og Albert Camus´ Den fremmede.

Davids bror (1957) er en oppvekstroman, en fortelling om tenårige Frans oppdagelse av erotikken, autoritetenes makt og døden. Boken har klare utenlandske paralleller i J.D.Salingers Hver tar sin, så får vi andre ingen og Leif Panduros Kyss meg i tradisjonene. I Norge leses begge Askildsens femtitallsromaner best opp mot Mykles bøker om Ask Burlefot og Axel Jensens Line.

Etter Davids bror kommer den første pausen. Når Askildsen kommer tilbake i 1966 med novellesamlingen Kulisser, er det den europeiske, eksperimentelle modernismens tid i Norge. Profil-gruppen debuterer og samler seg, med forfattere som Dag Solstad, Olav Angell, Liv Køltzow og Espen Haavardsholm i spissen. Det er en ny litterær generasjon som kommer i forgrunnen.

Kjell Askildsen tilhører ikke denne generasjonen, men han er under samme påvirkning som den. I de to bøkene han utgir på sekstitallet er det ikke vanskelig å se den stilistiske linjen fra femtitallsnovellene, men samtidig har det kommet til noe annet, som bare kunne ha kommet fra den europeiske modernismen.

Askildsen har da heller aldri nølt med å erkjenne sin gjeld til de europeiske stilfornyerne han leste i den ni år lange pausen – Alain Robbe-Grillet, Witold Gombrowicz og Claude Simon: “De viste meg en metode som jeg syntes var spennende… Det er stoffet som gir formen, naturligvis, men hvis du har falt for en form så begynner du å tenke slik. Formen går gjennom deg, på en måte… Og når du begynner å se en ting gjennom en ny formerkjennelse, så forandrer selve tingen seg. Det er ingen ting som er nytt, men ting kan bli nye – for deg selv, mens du arbeider med stoffet – gjennom formen. Det ligger erkjennelse i form.”

Det er i den korte romanen Omgivelser (1969) man klarest ser påvirkningen av denne holdningen. Spesielt ser man det i det stadig forskjøvede fortellerperspektivet og den raffinerte klippeteknikken med lange sprang i sted og tid innenfor en enkelt setning. Omgivelser står fortsatt som en av de største modernistiske romaner i Norge.

Syttitallet bringer nye problemstillinger frem i lyset, og de er politiske og ikke litterære. Det er AKP-litteraturens tiår. Profil-gruppen går i oppløsning. Noen av forfatterne forblir trofaste mot det modernistiske prosjektet. Andre kommer opp med et nytt litterært program: Litteraturen i folkets og revolusjonens tjeneste. Det er den politiske, den sosialrealistiske litteraturen som skal få dominere dette tiåret – den, og AKP-forfatterne.

Og Kjell Askildsen er en av dem – til en viss grad. Han er medlem av AKP, han demonstrerer mot Vietnamkrigen og Sovjet-imperialismen, han selger Klassekampen på gaten. Og han kommer tilbake – etter fem års pause – med bøker som er preget av det revolusjonære prosjektet. De to romanene som kommer ut i denne bølgen – Kjære, kjære Oluf i 1974 og Hverdag i 1976 – er enkle hverdags- og folkelivsskildringer fra kjønns- og klassekampens tid.

I det ytre rommer de alle AKP-litteraturens signaler: Sterke revolusjonære helter, undertrykte kvinner på vei mot erkjennelsen,  rank politisk ungdom og svake kulturradikalere er noen av skikkelsene.

Men det er også noe mismodig og tvilende over fortellerperspektivet i disse bøkene. Det er som om forfatteren ikke helt tror på helteskikkelsene sine, eller på at mennesket er sterkt og godt nok til å gjennomføre revolusjonen. Det er en ambivalent Kjell Askildsen som skriver disse to romanene, en forfatter med ett ben i en intellektuell revolusjonær overbevisning, og det andre fortsatt godt plassert i femtitallets grunnleggende eksistensielle skepsis til menneskets vilje og evne til å handle riktig.

Askildsen fikk da også, som han selv har sagt, “kjeft av de strenge AKP´erne fordi den (Kjære, kjære Oluf) ikke var politisk nok, uten at jeg brydde meg noe om det… Jeg oppfatter ikke egentlig noen av disse to bøkene som AKP-bøker. De er som de er fordi de ble skrevet i en spesiell tid, men det er alt.”

Ingenting for ingenting (1982) er Kjell Askildsens syvende bok, men faktisk bare hans tredje novellesamling.

Gjennom tre tiår har den skiftende tidsånd påvirket ham, han har fulgt tidens ånd, selv om “formen har gått gjennom” ham og alt han har skrevet har vært mer Kjell Askildsen enn noe annet. Det er i romanene, som Omgivelser og Hverdag, at han har eksperimentert mest. Novellene har stått nærmere hverandre, på det fundamentet som er den amerikanske modernismen, med sin knappe, konsise og registrerende tone.

Med Ingenting for ingenting forsvinner preget av ytre påvirkning, både litterært og politisk. Stilen i denne boken er en blanding av alt Askildsen har skrevet tidligere. Han har funnet en tone som er hans egen.

På sett og vis peker boken tilbake mot hans egne røtter, mot debutsamlingen, fordi stilen kan minne om den nye generasjonen amerikanske novelleforfattere, spesielt Raymond Carver, som utviklet noe av den samme stillheten i tekstene. Slik sett finner han tilbake til sine amerikanske røtter. Men denne gang skjer det ikke under påvirkning fra, men parallelt med andre forfattere med de samme røtter. Nå er det også kommet til noe umiskjennelig europeisk over Askildsens noveller. Det er en blanding som gjør dem unike.

Det mest fremtredende trekket ved det han skriver, fra og med Ingenting for ingenting, er imidlertid utprøvingen av varierende fortellerposisjoner. I Ingenting for ingenting finner man en rekke innelukkede jeg-personer (tidvis kamuflert bak et tynt skall av tredje person entall) som har problemer med å kommunisere med sine nærmeste. Det er intimitetens problem som utforskes i boken, i et språk som er skreddersydd for temaet.

I Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten (1983), som han fikk Kritikerprisen for, kommer Askildsen med to helt nye prosjekter. Novellen “Carl Lange” er et særsyn i hans forfatterskap, en novelle med en større porsjon ytre handling og spenningslitteraturpreg enn alt annet han har skrevet. “Da jeg skrev “Carl Lange” tenkte jeg på den som undergrunnslitteratur. Jeg tenkte at dette er en novelle som jeg skal skrive som den kan skrives – og allikevel komme ut – i Polen eller Tsjekkoslovakia,” har Askildsen selv sagt.

Den andre delen av denne boken – Thomas F-syklusen – markerer begynnelsen på det man kan kalle Askildsens “misantropiske ståsted”. Denne utprøvingen av en verdensanskuelse løper fra Thomas F-syklusen, gjennom novellen “En plutselig frigjørende tanke” (1987) og halvveis inn i hans siste bok, Et stort øde landskap (1991). Det er denne misantropiske tonen som har fått kritikerne til å trekke frem Beckett som sammenligning, og de deler da også noe av anskuelsen: Som Beckett, sier Askildsen at verden er et håpløst sted å være, men tross alt kanskje ikke så håpløst at alle og enhver bør gi opp – det er bare den navnløse “doktor” i “En plutselig frigjørende tanke” som går til det skritt å ta livet av seg. Forøvrig holder Askildsens skikkelser ut, de “bor og venter”, for å si det med Thomas F, og det har de til felles med Becketts skikkelser, enten de bor og venter i sandyner eller søppelkasser, at de alle venter på Godot.

I denne antologien er det de tre siste novellene i Et stort øde landskap som er inkludert. Her kommer Askildsen ut med en ny fortellertone, som han selv har karakterisert som “en mer amoralsk vinkel på fortellermåten. Skrelle bort alt som kan tyde på at du tar stilling til den ene eller den andre.”2 Samtidig forsvinner de misantropiske oldingene. Askildsens personer blir ikke bare mer amoralske, som han selv sier, de blir også mer anti-sosiale og følelseskalde, yngre og mer handlende, først og fremst langt farligere enn noen av hans tidligere skikkelser.

III.

“Alt som før” var Kjell Askildsens eget valg som tittel på dette nye, reviderte og utvidede utvalget. Det er en tittel som fanger essensen av hans forfatterskap i tre enkle ord.

Kjell Askildsen kom, i intervjuet med Alf van der Hagen, med et av sine sjeldne hjertesukk. van der Hagen spurte om Askildsen er en fornyer av norsk novellekunst, og han svarte: “Det kan jeg virkelig ikke svare på. Jeg forsøker å fornye meg sjøl. Enten du vil tro det eller ikke. Anmelderne liker å si: “Det er godt, det er godt, det er godt, men han fornyer seg ikke.” Jeg søker å rendyrke et spor nå… Sånn jeg ser det, vet jeg at jeg er i en utvikling.”

Det er utvikling som er nøkkelordet her. På ett vis kan man si at Askildsen alltid har skrevet om det samme. Fra debutboken til idag har han skrevet om mennesker som står i opposisjon til autoriteter og gjør opprør mot dem, enten autoritetene er av religiøs, politisk eller personlig natur. Fra 1953 til 1991 har han skrevet om mennesker som ikke finner seg til rette i verden og sin egen tilværelse. Hele tiden har han skrevet om mennesker som har problemer med å forholde seg nært til sine nærmeste, enten de befinner seg innen familien eller er ens partner. Man finner disse temaene i noveller som “Innbruddet” fra 1953, “Mardons natt” fra 1966, “Alt som før” fra 1982, hele Thomas F.-syklusen og “Et stort øde landskap” fra 1991, for å nevne noen punkter, og i praktisk talt alle romanene hans.

Askildsen har også alltid skrevet om vendepunktene, om det ene, lille, skjøre og nesten umerkelige øyeblikket da tilværelsen endrer seg, og det er dette som “Alt som før” så krystallklart handler om: Det finnes en situasjon, og i situasjonen er det et vendepunkt, et øyeblikks stillhet da noe hender, noe forandrer seg, noe som man hverken klarer å avverge eller gripe i øyeblikket. Men kort etter – kanskje bare sekunder – når man ser tilbake på det, ser man at alt har tatt en annen vending – og at det likevel er som før, fordi mennesket er ute av stand til å forandre seg grunnleggende.

Kanskje er det dette som har fått enkelte kritikere til å påstå at Askildsen ikke fornyer seg. Kanskje er det fordi essensen i hans forfatterskap forblir den samme.

Men Kjell Askildsen har hele tiden vært i utvikling. I faser har han vært påvirket av det han har lest, i andre faser av den politiske dagsorden. I over ti år nå har han utforsket stadig nye fortellerposisjoner. Fra 1953 til 1991 har Kjell Askildsens forfatterskap vært i konstant utvikling, men innenfor de rammer som ligger i den doble bunnen, paradokset i novellen og formuleringen “alt som før”.

Den som leser novellene i denne samlingen, vil se det. Om Kjell Askildsen har fornyet norsk novellekunst, er egentlig uvesentlig. Askildsen har hele tiden fornyet seg selv, og han gjør det ennå.

Formen går gjennom en, det ligger erkjennelse i form, og ting blir nye selv om ingen ting er nytt. Alt forandrer seg – og alt er som før. Det får være nok.

Førsteinntrykk

I mellommenneskelige relasjoner er førsteinntrykket et av de mer komplekse og paradoksale fenomener, ikke minst på grunn av at det baserer seg på individuelle forutsetninger hos såvel avsender som mottaker, jfr. et av zen-buddhismens mer sentrale spørsmål: «Hvilket førsteinntrykk etterlater et tre som faller alene i skogen?» Fra avsenders side er førsteinntrykket en viljeshandling som er løgnaktig i sitt vesen ettersom det er beregnet på samtidig å forskjønne og forenkle, til tross for at avsenderen selv ikke alltid er bevisst den underliggende realitet som ønskes forskjønnet og forenklet; slik kan de bitreste nevroser fremstå som nervøs sjarm og de mest ravende psykoser som energisk personlighet. Fra mottakers side vil førsteinntrykket alltid ta farve av ens egne lengsler og håp.

Det førsteinntrykk man får av et kunstverk, som åpningen på en bok eller en symfoni, vil alltid være en forenkling av en kompleksitet som først åpenbarer seg i lineær tid, og følgelig blir justert av den påfølgende utvikling, forutsatt at mottaker fortsatt velger å være tilstede.

I begge tilfeller ligger det paradoksale i at førsteinntrykk, overfladiske og mangelfulle som de er, likevel sjelden er helt grunnløse. De bekrefter følgelig påstanden om at forhastede oppfatninger ikke nødvendigvis trenger være feilaktige – de er bare forhastede.

Snop

Ordet snop har to betydninger i Norge. Den grunnleggende betydning beskriver næringsmidler med lavt innhold av verdifulle næringsstoffer og høyt nivå av kalorier og andre såkalt «usunne næringsstoffer», skjønt moderne forskning tillegger snop en viss grad psykofarmatiske kvaliteter, f.eks. i kampen mot tungsinn og svartsyn. Begrepet kan i sin mest grunnleggende betydning brukes til å beskrive en rekke søte og salte næringsmidler som sjokolade, lakris, seigmenn o.a.; vanligvis forlanges det et visst sukker- eller søtningsstoffinnhold i næringsmiddelet for at det skal falle inn under begrepet. I overført betydning blir uenigheten om hva som er «snop» større; mens enkelte bruker begrepet også om saltede potetskiver o.l., vil de fleste mene at disse tilhører klassifikasjonen «snacks» eller «snæks». Det hersker også uenighet om f.eks. vin, søte desserter eller kald ribbesvor egentlig kan kalles «snop»; ofte er den overførte bruken av begrepet situasjonsbetinget, også for det enkelte individ. Videre er begrepet sterkt preget av kulturelle forskjeller; kannibaler på Borneo bruker begrepet helt forskjellig fra vegetarianere på Karmøy eller muslimer i Oslo.

I sin andre betydning brukes «snop» om en person av det annet kjønn som man ut fra en flyktig estetisk vurdering akter eller ønsker å forlyste seg med på en uforpliktende måte og over et kortere tidsforløp. Muligens er det her snakk om en anvendelsesmåte som ligger nærmere kannibalens.

Glam!

Dette er noe så uvanlig som et soundtrack til en bok, min roman Størst av alt. Uvanlig, men kanskje ikke så rart som det lyder. I boka bruker jeg glam – både musikken og konseptet – på forskjellige måter; som lydspor, som metafor, og som effekt. Musikk har vært et referansepunkt i alt jeg har skrevet av skjønnlitteratur. Men Størst av alt fortjente et soundtrack, og glam fortjener en skikkelig revival, så jeg gikk til Universal og fikk dem med på denne ville idéen om et soundtrack til en roman. Og her er det….

Glam! Ordet maner frem bilder av glitter og paljetter, slangeskinnsdresser og tartankostymer, tung øyensminke, platåsko og pompadurfrisyrer; en lang rekke kitschy smakløsheter av forskjellig slag. Men også av en rekke udødelige og ganske forskjelligartede øyeblikk i pop/rockmusikkens historie. Så hva var egentlig glam?

Svarene er like mange som det finnes fans av sjangeren. Denne samlingen er ett slikt svar. Det er et personlig utvalg, og man kan ikke få med alt; det må gjøres valg. Å skaffe rettigheter til alt man ønsker seg er heller aldri mulig. Men i all ydmykhet tror jeg det er et representativt utvalg, en del av glam´ens kanon, ment å ringe inn bredden i glam, mer enn å være et minste felles multiplum; det er den eneste måten å gjøre det på.

Ser man på en slags kronologi, er det kanskje riktigst å si at T. Rex´ “Ride a White Swan” fra 1970 var den første glam-låten. Men svaret er ikke fullt så entydig; det er, musikalsk sett, fullt av elementer som minner om glam på The Beach Boys´ Pet Sounds, på The Beatles´ Sgt. Pepper, og ikke minst Abbey Road. Og ser man på kostymeringen – og den er ikke mye mindre viktig enn musikken i denne sammenheng – må man igjen trekke frem Sgt. Pepper- perioden til The Beatles, og i tillegg huske Jimi Hendrix´ sprakende antrekk; ja, linjen går helt og rett tilbake til Little Richard og Elvis.

En sjangerdefinisjon vil alltid være et spørsmål om hvor langt ut man skal trekke den. Steve Harley, for eksempel, har gjennom hele karrieren innstendig benektet at han hadde noe med glam å gjøre. Har han rett i det, så må man kanskje også fjerne Roxy Music, Sparks og Lou Reed fra listen. Men naturligvis tar han feil! Cockney Rebel, i hvert fall, var så glam som noe, fra silkedresser og bowlere til den bløte, stakkato pumpende basslyden på singler som “Judy Teen” og “Mr. Soft”.

Ett eksempel på hvor vanskelig det er å definere glam eksakt: Det ville ikke falle meg inn å definere Lou Reed som en rendyrket, permament glam-artist, men albumet Transformer – i kraft av lydbildet og låtmaterialet, påvirkningen fra produsentteamet David Bowie og Mick Ronson, og den tvetydige seksualiteten man finner på platecoveret – er et renheklet glam-album, og følgelig må man ta med Lou Reed på listen over glam-artister i en viss periode av hans karriere. David Essex er også et kasus her; han så slett ikke ut som en glam-artist, og ikke alle album-låtene lyder slik, men singlene er utvetydig glam.

Og så er det naturligvis forskjellen mellom glam rock og glam pop: Det er musikalsk sett langt fra f.eks. Sensational Alex Harvey Band (SAHB) til Rubettes. Til dette bildet hører også forskjellen mellom de klassiske singer/songwriterne – Bolan, Bowie, Harley, f.eks. – og de bandene og artistene som hadde låtskriverteam i ryggen. Men Mike Chapman og Nicky Chinn er, på sitt vis, like mye glam som de artistene som oppnådde større kredibilitet ved å skrive låtene selv, med en artiststall som rommet The Sweet, Suzi Quatro og Mud, blant andre. Men skillet mellom rock og pop var aldri entydig; rockere som Reed og Mott the Hoople pop´et, selv de mest pop-orienterte som Rubettes og Bay City Rollers rocket.

Det teatralske var også en essensiell del av det hele, fra Bowies alter ego Ziggy Stardust, til SAHB´s operatiske eksesser på scenen. Glam var, i så måte, en kraftig reaksjon på sekstitallets nedstrippede wysiwyg-sceneshow. Glam handlet i overveldende sterk grad om regi, om å iscenesette seg selv, om rollespill. Selv Gary Glitter var et kunstprodukt; selv Steve Harley var, de første årene, ikke Steve Harley, men the Cockney Rebel.

Et annet særtrekk var det urene og nærmest opportunistiske i de musikalske påvirkningene; glam rappet hemningsløst, men ikke ukritisk, fra musikkhistorien. Det man gjorde var å kaste ut hovedstrømmene fra den siste delen av sekstitallet, mest innlysende blues´en, og vende tilbake til et lettere sound hentet fra femtitallets doo-wop og soul, Phil Spectors jentegrupper, The Monkees (man kan føre en sak for dem som det første glambandet!) og mod-bandenes pop. Så mikset man det sammen med melodilinjer hentet fra cabaret-musikk, fra repertoaret til Tom Jones og Shirley Bassey, fra Rodgers & Hammerstein, fra music hall og varieté og Sinatra-style jazz. Utvalget av coverlåter glamartister spilte inn opp gjennom årene, med Bryan Ferry i spissen, avslører påvirkningsgrunnlaget med all tydelighet.

Mange vil ha det til at glam var et britisk fenomen, men Lou Reed, Alice Cooper, og andre amerikanske artister holdt glam-fanen høyt på forskjellige måter, i kortere eller lengre perioder. En amerikansk versjon av den, med stjerner og striper, men glitrende glammet opp like fullt. Suzi Quatro og Sparks kom, tross alt, fra USA. Og selv om The Osmonds bare hadde én soleklar glam-låt var look´en og konseptet en amerikanisert glam-variant.

Det varte i seks år, som en nokså entydig sjanger. I 76 var Bowie på vei inn i et radikalt samarbeid med Brian Eno; Roxy Music var midlertidig oppløst, og skulle vende tilbake med det sofistikerte discopreget på Manifesto; Steve Harley flyttet til California og la ut på en kronglet landevei som FM-artist, og Marc Bolan – som skjønte hva det neste store ville være – begynte å bygge opp et selvbilde som “the godfather of punk”. Sailors Girls Girls Girls har fått æren av å være den sist utgitte singelen på denne skiva, og det er bare såvidt man kan innlemme dem i glam´ens Hall of Fame; i 1976 var det hele historie.

Eller…? Tja. Hva var vel discobølgen fra Saturday Night Fever og utover, annet enn glam på en annen rytme? Så ikke Abba ut som glam fortsatt, da de holdt de siste konsertene i 1980? Hva var Spandau Ballet og Duran Duran og Miami Vice? Hva med Marilyn Mansons Mechanical Animals, hva med Suede og Blur? Hva med Pulp Fiction?

Glam, selvsagt. Glam døde aldri. Dette albumet er et soundtrack til en bok, et soundtrack til en æra, forhåpentligvis et soundtrack til noen gode fester. Men det er ikke en nekrolog, men en dokumentasjon av røttene. For ånden lever i beste velgående. Glam lever!

Om golf og kjærlighet og kjærlighet til golf

P. G. (Pelham Grenville, for de som ikke visste det fra før) Wodehouse har dessverre ingen renessanse for tiden. Jeeves, Wooster, Psmith og resten av hans udødelige persongalleri glimrer med et forhåpentligvis kortvarig fravær fra bokhandelhyllene. Desto mer på sin plass, da, i nettopp dette miljø av skjønnere, å minne om at Wodehouse var en fremragende skjønnlitterær golf-forfatter; en art som ikke vokser på busker, uansett hvor langt ut i roughen man leter.

I boken “The Golf Omnibus” finner man en lang rekke noveller, hole-in-one alle sammen; holdt i kjent, knusktørt overdrivende Wodehouse-stil. De handler – selvfølgelig – alle om kjærlighetens irrganger; P. G. Wodehouse oppfant tross alt den moderne sit-com. Men de handler også om golf, og Wodehouse kunne adskillig om golf.

Ikke minst om golfens sanne lykke. Selv er jeg spesielt glad i dette avsnittet,  noe forkortet, fra novellen The Magic Plus Fours:

“Wallace Chesney sto på teestedet og betraktet stedet i vannet hvor hans tredje ball hadde falt ned. Mengden var nå utilslørt begeistret, og mens han lyttet til dens lykkelige latter demret det for Wallace at også han var begeistret og lykkelig. Han veivet muntert mot dem med en mashie. Dette, følte han, var noe som lignet golf. Dette var hva golf var ment å være – ikke den pregløse, mekaniske tingen som hadde kjedet ham gjennom alle disse ukene med perfekt spill, men et lykkelig løssluppent eventyr. Dette var golfens sjel, den tingen som gjorde golf til slik en vidunderlig beskjeftigelse – denne forventningen, det faktum at man ikke ante hvor i innerste granskauen ballen ville reise når man slo til den, det evige håpet om hell, denne aldri sviktende usikkerheten. Det er bedre å reise i forventning enn å komme frem, og til sist hadde denne veige sannheten kommet frem til Wallace Chesney. Han forsto nå hvorfor alle pro´er var stille, alvorlige menn som syntes å kjempe mandig mot en eller annen hemmelig sorg. Det var fordi de er altfor pokkers gode. Golf rommet ikke lenger noen overraskelser for dem, ingen følelse av edelt eventyr. “Jeg akter å få en ball over om jeg må stå her hele natten,” ropte Wallace Chesney frydefullt, og hopen ga gjenlyd til hans glede.”

Men gjør endelig ikke den feiltakelsen å tro at Wodehouse ikke ante hva han skrev om. I hver novelle skinner det gjennom at dette var en mann som, tross sin formidable produksjon, fant adskillig tid til å vandre mellom tee og hull, og visste hva golf dreide seg om, både teknisk og mentalt sett. Her er et glimrende eksempel fra The Heel of Achilles:

“Golf er essensielt et enkelt spill. Du ler en skarp, bitter og bjeffende latter når jeg sier det, men ikke desto mindre er det sant. Se bare på ikke-golferen, mannen som spaserer en runde med deg for å få frisk luft. Med et enkelt, bekymringsløst slag med paraplyen huller han ut fra ti meter, mens du nøler og grunner i et drøyt minutt før du sender ballen langt utenfor koppen. Det er først når han blir en spiller at han blir selvbevisst og engstelig og begynner å toppe slagene.”

Det er trøsterik lesning på hver side av Wodehouse´s golf-noveller for en stakkars duffer, noe man ikke kan si om de fleste bøker som på en aller annen måte handler om golf. Men ikke bare trøst. Det er latter også, i bøtter og fleng. Her er et høydepunkt fra The Clicking of Cuthbert:

“Jeg vil fortelle en veldig morsom historie om putting. Det er en dag jeg spiller Ninji-Novgorod sammen med pro´en mot Lenin og Trotski, og Trotski har en femcentimeters putt til hullet. Men akkurat da han adresserer ballen prøver en i mengden å myrde Lenin med en revolver – det er vår store nasjonalsport, å prøve å myrde Lenin med revolver – og smellet forstyrrer Trotski og han slår fem meter til side for hullet, og Lenin, som er ganske oppskaket, som du skjønner, bommer selv også, igjen, og vi vinner hullet og matchen og jeg stikker av med trehundreognittiseks tusen rubler, omtrent femten shilling i din valuta. Litt av et spillskij!”

Med det tror jeg mine reklamefremstøt for klassikerne kan avsluttes. Gakk hen og les Wodehouse igjen!

Den villede rotløshet

Jeg skal begynne med å innrømme noe overfor publikum, kanskje også erkjenne noe i klartekst overfor meg selv: Jeg er fullstendig klar over at jeg i alle år som forfatter i ganske stor grad har fornektet min opprinnelse. Jeg har rett og slett protestert mot å bli benevnt som en nordnorsk forfatter, eller en Narvik-forfatter. I den grad har jeg prøvd å unngå denne etiketten at jeg for mange år siden nå, etter noen få års medlemskap, meldte meg ut av Nordnorsk Forfatterlag.

Jeg angrer ikke. Den gang mente jeg det var både logisk og riktig på de fleste måter. Ikke skrev jeg noe særlig om eller fra Nordnorge, ikke skrev jeg om eller fra Narvik, ikke skrev jeg om særskilte nordnorske problemstillinger. Jeg har rett og slett hatt en følelse av ikke å være berettiget til å kalle meg nordnorsk forfatter ­- like lite som til å kalle meg amerikansk forfatter, på tross av at jeg har skrevet vel så mye fra USA som fra Nordnorge.

Men ting endrer seg, man er i bevegelse, og dette foredraget er, mer enn noe annet, en beskrivelse av en slags reise. Det er en reise i sinnet og i tiden, mer enn i rom, og jeg ønsker å kalle det en pilegrimsreise; ikke fordi den går til et hellig sted, men fordi den på mange vis er en reise til et forjettet land, og begrepet pilegrimsreise er bra til det bruk.

Som alle reiser begynte den ikke med det første skrittet, men med idéen om å ta det første skrittet; med bestemmelsen, ikke forflytningen. Og som så mange reiser begynte den ikke i bevisstheten, men i det ubevisste. Likevel skal jeg begynne i det bevisste, med det øyeblikket da det gikk opp for meg at jeg var ute på en reise.

Det skjedde en sommerkveld for noen få år siden, da jeg satt på restaurant Bogavante på bryggekanten ved Bahia d´Alcudia, på Mallorca, og hvilte meg i solnedgangen, etter et svært godt måltid. Jeg er glad i Mallorca, og har vært det i mange år. For meg er øya mye mer enn turisme, sol og sjø, og jeg har så smått begynt å kjenne den. Jeg er glad i maten der, i landsbyene oppe i fjellene, i folket, og i landskapet, og spesielt landskapet i Alcudia-bukta. Og det var nettopp hva jeg satt og tenkte på etter dette måltidet. Jeg satt og røkte og så utover bukta, mot fjelltoppen på den andre siden av den, og tenkte på hvor glad jeg har blitt i dette stedet, og grublet over hvordan det hadde skjedd, og plutselig så jeg det: Bukta, fjellet minte meg på en måte om Narvik. Ja, det kunne så absolutt minne om Narvik, bare med behageligere klima og bedre mat og billigere og bedre vin. Det satte et støkk i meg. Satt jeg faktisk der og lengtet, til en viss grad og på underlig vis, tilbake til Narvik? Var det virkelig på grunn av at jeg er oppvokst i Narvik at jeg hadde fattet en slik forkjærlighet for Bahia d´Alcudia? Og kanskje – tenkte jeg videre – var det også grunnen til at jeg setter Seattle i USA så høyt på min liste over favorittsteder i verden, for Seattle har også visse drag av landskapet til felles med Narvik.

Jeg har bodd, eller i det minste prøvd å bo, noen steder i verden. I Kansas trivdes jeg slett ikke: Det manglet hav, det manglet høyder, fjell, bakker. I Fredrikstad trivdes jeg så måtelig: Der finnes i hvert fall en elv, og en kyst hvis man drar litt ut av byen, men heller ikke mer av dette landskapet som jeg så åpenbart bærer i meg, og som i en viss utstrekning må være til stede for at jeg skal kunne føle meg hjemme – ja, jeg tror hjemme må være ordet, selv om jeg i denne sammenheng vil avgrense det til å gjelde noe som er kjent, og ikke nødvendigvis kjært. I Oslo trives jeg ganske godt, slik sett: Der er en bukt, det innerste av Oslofjorden, som minner litt om Narvik; der er en grad av stigning i landskapet som tilfredsstiller mitt minimumskrav til terreng.

Alt dette tenkte jeg på der jeg satt på restauranten, og et spørsmål begynte å melde seg for meg: Er jeg avhengig av et spesifikt landskap, med litt slingremonn i utførelsen, for å føle meg hjemme, eller kanskje føle meg trygg, eller komfortabel med omgivelsene? Og hvilken sammenheng har denne avhengigheten i så tilfelle med meg som menneske og som forfatter – hva sier den om meg?

Denne kvelden i Alcudia begynte jeg å tvile. Dette Narvik-lignende landskapet må jo være et symbol, en metafor, toppen av et emosjonelt eller eksistensielt isfjell. Det må ligge noe under det. Det kunne ikke være slik at dette landskapet som jeg bærer inni meg – minnet om et landskap – er det eneste som skaper en lengsel i meg, og følgelig min eneste tilknytning til min egen oppvekst, til mine røtter, og altså til Narvik og Nordnorge? Og tanken slo meg: Betød min affinitet for dette spesielle landskapet at jeg egentlig, i dypeste grunn, er en nordnorsk forfatter likevel, men at jeg bare ikke vil innrømme det?

Spørsmålet om det finnes nordnorske forfattere, og en nordnorsk litteratur, er et spørsmål om hvordan man spør og hvem som svarer, og jeg vil understreke allerede nå at min måte å spørre og svare på er høyst personlig og subjektiv. Og etter min mening må man begynne med et helt annet spørsmål, nemlig om Nordnorge eksisterer. Ja, finnes Nordnorge? Finnes “nordnorskinger” – for å bruke et annet ord enn det omstridte “nordlendinger”? Det er det egentlige spørsmålet.

Jeg har som sagt bodd noen steder, og har, i likhet med så mange, reist en del; det siste året ganske mye i Nordnorge, og Nordland fylke spesielt. På en tilstelning i Mo i Rana for vel et halvår siden sa jeg: “Jeg kunne kommet fra en hvilken som helst middelstor norsk industriby.” Intervjueren protesterte på det, og igjen meldte det seg en tvil i meg: Var det sant, det jeg sa? Ville jeg vært den samme personen om jeg kom fra for eksempel Skien eller Sauda? Eller er jeg muligens spesifikt Narvik-væring, eller en person med karaktertrekk, psykiske og eksistensielle særtrekk påført meg av en oppvekst i en middelstor nordnorsk industriby?

Jeg finner det interessant at jeg føler meg såpass mye mer hjemme i en hvilken som helst industriby med havn, enn i industribyer uten havn, eller i byer hvor andre næringer dominerer mer enn industri gjør. Jeg føler meg mer hjemme i Mo i Rana fremfor Svolvær, til tross for at Svolvær er en adskillig mer sjarmerende by, mer estetisk tilfredsstillende, enn Mo. Det er tankevekkende at min abstrakte følelse av tilhørighet later til å være så sterkt påvirket av Narvik, av elementer jeg kjente i oppveksten.

Narvik, i årene 1960 til 1980, altså det Narvik jeg kjente, og kanskje til en viss grad Narvik også nå, handler om enkelte fremtredende særtrekk: For det første var det en havneby, uendelig mye mer da enn nå. Den tungmetalliske skramlingen fra havna – fra selve malmbåtene, fra maskineriet som fylte dem opp, fra jernbanevogner og alt det andre som malmtrafikken førte med deg – var Narviks uten sidestykke mest fremtredende trekk. At Narvik i tillegg var – og i enda større grad ønsket å være – en skoleby, en handelsby, en administrasjonsby både sivilt og militært, er sekundært. Narviks sjel var malmen, og Narviks historie etter at malmen begynte å forsvinne er langt på vei historien om en by som mister sin sjel og strever med å finne en ny. For meg, og jeg tror for mange som vokste opp i Narvik før meg og på samme tid, består Narvik av støv og støy. Ja, mer enn noe annet er det lydene som definerer Narvik for meg.

Et annet særtrekk ved Narvik, nært beslektet med det første, er naturligvis jernbanen, og følgelig det faktum at byen, til tross for at den er en havneby, søker innover i landet, oppover i fjellene, mot øst, mot Kiruna og Sverige, kanskje kunne man til og med si: mot kontinentet. Andre byer i Narviks situasjon ville vendt seg mot havet, Narvik gjorde ikke det. Verden kom til Narvik på kjøl, men Narvik dro til verden på skinner. For meg, og for de fleste av min generasjon, var Kiruna nærmere enn Harstad, Tromsø, Svolvær. Og dette, kombinert med denne verden som kom til Narvik i store båter – østeuropeere og asiater og negre og andre representanter for merkelige folkeslag som vandret i Narviks gater mens de ennå var ytterst eksotiske for mindre små-kosmopolittiske byer enn Narvik – gjorde nok at Narvik tilsynelatende var en mer internasjonal by enn de fleste.

Jeg har ofte lurt på om nøkkelen til Narviks noe spesielle og ikke alltid like sympatiske mentalitet ligger i dette. For – la oss innrømme det – Narvik var en arrogant, lukket by full av verdensmestere, og innflyttere og andre fremmedelementer ble oftest bedt gå kjøkkenveien. Kanskje er den slik ennå, hva vet jeg? Fortsatt er i hvert fall Narvik berømt og beryktet for dette i Nordnorge for øvrig. Men kanskje er det ikke så unaturlig. På den ene siden har man den følelsen av stor betydning, handelsmessig og militært, som en isfri havn ga, med de positive økonomiske konsekvenser den hadde. På den annen side valgte man for det første å neglisjere havet, og søkte heller innover i landet, mot en by i et annet land, en by som i mange mange år virket mer eksotisk enn noe man kunne finne i nabobyer og -kommuner. Og for det andre kom havet til Narvik, med alt det fremmede og muligens farlige drivgods havet fører med seg. Muligens ligger nøkkelen til Narviks særegne mentalitet i dette; man var oppmerksom på det fremmede, men på samme tid lukket for det; det var spennende, men også farlig.

Narviks historie og den estetikk historien produserte er også særtrekk ved byen. Byens opprinnelse som en av de få genuine “boom towns” i Norge, dens eksplosive vekst, den store økonomiske velstanden byen opplevde i mange tiår, dens sterke krigshistorie, og den hurtige gjenbyggingen på førti- og femtitallet, frembragte en by med sterk historiefølelse og følelse av å ha utrettet noe av betydning, en følelse som også har vært medvirkende til de negative dragene i Narviks kollektive mentalitet. Og i tillegg medførte hele denne historien en by uten noe annet arkitektonisk særpreg enn et bysentrum som i helt ekstrem grad var preget av tung industri og kjedelig, kvasimodernistisk arkitektur; ja, man må bare innrømme at Narvik var en stygg og kjedelig by, hva det visuelle preget angikk.

Dette er for meg den tyngste essensen av Narvik, slik byen var. Og det spørsmålet som uvegerlig melder seg, er om Narvik er en nordnorsk by? Finner vi noe tilsvarende andre steder i Nordnorge? Og mitt svar er: Jeg tror ikke det. Alt dette tilsammen er spesielt for Narvik; summen har ingen parallell i hele Norge. Enkeltbestanddeler finner man tilsvarende av i andre byer, men totaliteten – inkludert konsekvensene for mentaliteten – mangler sidestykke. I sin essens har Narvik ingen ting med Nordnorge å gjøre. Overhodet ingen ting.

På den annen side: Er Bodø en nordnorsk by? Er Svolvær? Mitt svar er like ærlig som tåpelig: Jeg har ikke den minste anelse. Jeg kjenner ikke Bodø eller Svolvær. Jeg kjenner Fredrikstad og Oslo, ja selv Lawrence, Kansas og Puerto d´Alcudia, Mallorca bedre enn Bodø og Svolvær; og det til tross for at jeg i forhold til Lawrence og Alcudia ikke har vært annet enn en innsiktsfull langtids-turist. Jeg er fra Narvik, jeg kjenner bare Narvik av alle nordnorske byer, jeg har ikke sammenligningsgrunnlag. Narvik, og bare Narvik, var hva jeg kjente i oppveksten;  resten av Nordnorge var fremmed og annerledes. Jeg kunne ikke da, og kan ennå ikke forestille meg hva slags liv man lever i Skrova, i Kirkenes, i Harstad, skjønt jeg mistenker disse livene for å være temmelig likt livet i Narvik; men det er noe jeg også mistenker livet på Lillehammer eller i Tønsberg for å være.

Nei, det er lite jeg vet om Nordnorge utenfor Narvik, og ingen ting av det jeg vet tilsier at stedet virkelig eksisterer som en enhet, tydelig adskilt fra andre deler av landet. Jeg ser andre mulige skillelinjer med større tydelighet: et kystfiske-Norge, for eksempel – steder i Norge som er nært forbundet med havet, og som har visse mentale forutsetninger felles; Svolvær, Vadsø, Molde, kanskje. Det finnes nok på samme vis et industri-Norge, et bonde-Norge og et administrasjons-Norge. Det finnes et Norge hvor fruktdyrking er viktig, og jeg tror dette Norge må være ganske forskjellig fra Nordnorge. Det finnes såvidt et storby-Norge; Oslo, kanskje Bergen, kanskje Stavanger ­- steder hvor man dyrker penger og arbeider med makt, og det gjør man ikke på samme vis noe sted i Nordnorge, såvidt meg kjent. Og javisst er det slik at Nordnorge på mange måter representerer en slags periferi i forhold til pengene og makten, men det har Nordnorge til felles med andre steder, og det gjør ikke enheten innenfor Nordnorge større og mer påfallende.

Min påstand er altså dette: Nordnorge eksisterer ikke. Det er en spekulativ påstand, det erkjenner jeg gladelig – noen vil sikkert kalle den tvilsom, eller rett og slett feilaktig, men det er der jeg står, det er dit min reise har ført meg så langt.

Kan det likevel finnes noe slikt som en nordnorsk litteratur?

For mange år siden fikk jeg en følelse av litterært slektskap og manglende litterært slektskap, og denne følelsen har hengt ved meg, og alt jeg har lest siden har understøttet den. Sissel Solbjørg Bjugn og Arvid Hanssen kan tjene som eksempler på dette, av flere årsaker: De er begge gode forfattere; de er begge forfattere som har eller hadde sitt virke i Nordnorge; og de har begge i en annen utstrekning enn jeg selv befattet seg med Nordnorge som litterært stoff, skjønt på svært forskjellig vis.

En overfladisk betraktning skulle tilsi at jeg er mye nærmere beslektet med Arvid Hanssen. Vi er begge hovedsaklig romanforfattere, voksenbokforfattere og episke forfattere, mens Bjugn først og fremst er lyriker og barnebokforfatter og en klart mer eksperimentell modernist. Og likevel er det ikke slik jeg føler slektskapet, tvert om føler jeg meg lite beslektet med Hanssen, mens jeg, når jeg leser Bjugns dikt, opplever en helt annen gjenkjennelse, en helt annen samhørighet.

Dette kan ikke skyldes det språklige, for hennes lyrikk ligner overhodet ikke selv de lyriske sekvensene i min prosa. Det kan ikke skyldes tema eller stofftilfang, for hennes idéer ligner ikke mine. Det må følgelig skyldes den grunnleggende anskuelsen, det at hennes måte å se verden på enten minner om min, eller kanskje bare at jeg skulle ønske at jeg kunne se verden på samme måte; slektskapet i form av en affinitet blir uansett det samme.

Hva er så – for meg – forskjellen på Arvid Hanssen og Sissel Solbjørg Bjugn? Jeg antar at de fleste på dette tidspunktet har meg mistenkt for å skulle fremlegge et argument mot den lokalt eller regionalt pregede litteraturen, men slik er det ikke: En rekke store, internasjonalt respekterte forfatterskap har forlengst bevist at bakteppets natur eller lerretets størrelse overhodet ikke betyr noe for en kvalitetsvurdering. Flere av William Faulkners intense sydstatsdramaer fra et avsidesliggende, riktignok oppdiktet, men fullt ut realistisk landskap er fortsatt og med all grunn blant litteraturhistoriens største klassikere. Georges Bernanos har skrevet med samme storhet og intensitet fra franske småsteder på landsbygda. Faulkner og Bernanos viser til fulle at det lokale og det regionale bakteppet er like rikt på universelle problemstillinger og allment drama som det lerret som er hentet fra mer sentrale områder. Og Arvid Hanssen er på mange måter, skjønt han ikke kan dras opp i denne klassen, en fremragende norsk forfatter.

Nei, det er ikke det det går på. Det er ikke det man kalte, og kanskje ennå kan kalle, “sjarken- og støa-litteraturen” per se jeg har noe imot, dette er ikke grensen for min affinitet eller følelse av slektskap. Jeg har ingen aversjon mot det rurale anstrøk som finnes i min oppvekst og min erfaringsbakgrunn, og følgelig i min karakter, slik den er i dag. I motsetning til mange forfattere fra mer rendyrket urbane strøk har jeg vokst opp i nærheten av kyr og høns, av nytrukket sei og putringen fra en Johnson påhengsmotor, og jeg er slett ikke lei meg for det, tvert om. Heller ikke skyldes min følelse av slektskap med Bjugn hennes tilhørighet til gruvebyen Sulitjelma, altså en tilhørighet som overfladisk sett kan minne om min til nesten-gruvebyen Narvik.

Nå tror jeg man i det hele tatt skal være forsiktig med å lete etter litterære slektskapsforhold med lys og lykte. Mellom Arvid Hanssen, Sissel Solbjørg Bjugn og meg er det nok mulig å finne sammenhenger ved ekstrem nærlesning – rett og slett fordi ekstreme nærlesninger alltid gir noe. Men om det er viktig, er en annen sak. Folk flest, lesere flest ville umiddelbart oppfatte Arvid Hanssen, Sissel Solbjørg Bjugn og Morten Harry Olsen som tre høyst ulike forfattere uten noen særlige likheter, og min slektskapsfølelse med Bjugn, og manglende slektskapsfølelse med Hanssen, både som leser og forfatter, skyldes nok mer subtile forhold enn geografi.

Og igjen må jeg vende tilbake til min pilegrimsreise. Jeg kan fortsatt ikke si når den startet, men jeg har sett tydelig at den startet lenge før mitt restaurantbesøk i Alcudia. Ett av punktene på reiseruten var USA.

Jeg skrev mine foreløpig, og muligens definitivt siste noveller i 1987; en samling av dem kom ut i 1988. Da jeg i 1990/91 redigerte en tekstantologi kalt “Reisen” sammen med Kjartan Fløgstad forpliktet jeg meg til å bidra selv. Det viste seg at jeg var totalt ute av stand til å komme opp med en novelle-idé, og tanken falt meg inn at jeg kunne skrive en slags etterstudie til romanen “Mississippi”, som jeg utga i 1990. Bidraget fikk tittelen “When the Shit Hits the Fan in America”, og den sluttet slik, noe forkortet:

“Jeg har sett det eksotiske i det tilsynelatende kjente (…), og det kjente i det eksotiske (…). Det fremmede og det underlige i det hjemlige og kjente fascinerer meg i dag mer: Det faktum at jeg ikke kjenner nordmennenes sjel. Jeg nøyer meg med mindre nå. Det er ofte mer. Og bedre.”

“When the Shit Hits the Fan…” var ikke en novelle. Heller ikke var det et kvasi-biografisk prosastykke, slik enkelte har villet ha det til. Teksten befant seg på grensen mellom flere sjangere, men denne avslutningen sa noe om hva jeg, forfatteren, mente på det tidspunktet. Det var et programmatisk utsagn, en slags erklæring om hvordan jeg ønsket å skrive i fremtiden, og jeg står fortsatt ved den. Utsagnet later til å peke på en følelse av fremmedhet, rotløshet, i ytterste konsekvens kanskje en regelrett identitetsløshet i meg selv og mitt forfatterskap. Og mange vil si at denne følelsen er en negativ ting.

For meg er det ikke slik. For meg innebærer det en helt nødvendig frihet som forfatter. Og her er jeg antagelig ved et nytt stoppested på min pilegrimsreise; her er jeg ved det jeg oppfatter som kjernen av mitt ståsted som forfatter, og årsaken til min følelse av slektskap med Sissel Solbjørg Bjugn og manglende slektskap med Arvid Hanssen. Arvid Hanssens posisjon i forhold til det rurale, dette Nordnorge som er hans stoff, er insiderens, mens Bjugn er en outsider. Når jeg leser Arvid Hanssen finner jeg en aksept for, til og med en bejubling av Nordnorge og det nordnorske; hos Bjugn ser jeg en skeptisk distanse som, skjønt man ikke skal trekke sammenligningen for langt, ligner min. Eller for å si det med mitt foretrukne begrepspar: Jeg leser Bjugn i hovedsak som en illojal forfatter, og Hanssen i hovedsak som en lojal, i sine respektive ståsteder overfor sitt eget stoff. Derfor foretrekker jeg, og føler sterkere slektskapsbånd til Bjugn: Fordi jeg føler meg uendelig mye mer som en outsider selv.

Javisst har jeg røtter, røtter i Narvik. Alt det jeg har nevnt til nå er røtter: Mitt forhold til en havn, et fjell, et landskap; til en bygeografi og geografien i en omegn; til kyr og høns og sauer og sei og Johnson påhengsmotorer. Men jeg er også nesten like mye en innsiktsfull turist i forhold til nytrukket sei fra Ofotfjorden som jeg er det i forhold til nyhøstet mais fra åkrene i Kansas. Jeg har røtter, men min følelse for dem er grunnleggende illojal.

Og her er jeg tilbake til den fornektelsen av røtter som jeg innledet med å snakke om. Jeg har prøvd å unnvike disse røttene, løpe fra dem, fornekte dem og glemme dem, og det var feil, og det har jeg sluttet med. Så langt har min pilegrimsferd ført meg, at jeg er villig til å innrømme at de finnes og at jeg ikke kan løpe fra dem. Ingen kan løpe fra sine røtter.

Men det å erkjenne sine røtter er ikke ensbetydende med å dyrke dem, å være lojal mot dem, tro mot dem. Nei, jeg besitter fortsatt en rotløshet, men jeg erkjenner nå at det er en villet rotløshet, en vilje til å være en fremmed i sitt eget land, en fremmed overfor det velkjente. Jeg har røtter, men jeg er illojal i forhold til dem, og jeg ser dette som en fundamentalt nødvendig illojalitet. Kunst skal, uansett uttrykk og form, på alle måter være engasjert, uten engasjement er det simpelthen ikke kunst, men underholdning. Men på samme tid skal den også være illojal. Og litteraturens kunst er ikke noe unntak: Å skape litteratur er å lete etter spørsmål, ikke å finne svar. Den litteratur som binder seg for sterkt til det eksisterende har lett for å bli servil og unnvikende, og unnlate å stille de nødvendige spørsmål.

Denne troen på, og viljen til illojalitet ligger ved roten av mitt virke som forfatter; den har gitt tema til mye av det jeg har skrevet, og forhåpentligvis tone til alt.

Dette sier jeg med åpne øyne, fullstendig klar over at det ligger et element av selvmotsigelse i hele resonnementet: På den ene siden ønsker jeg å være fundamentalt illojal overfor alt og alle, inkludert mine egne røtter, mitt eget utgangspunkt; på den annen har jeg altså erkjent at jeg er på full fart tilbake til en større aksept av, større forståelse for, og kanskje til og med større dragning mot mine egne røtter. Og muligens betyr dette noe positivt, nemlig at jeg endelig har nådd det punktet hvor jeg begynner å bli illojal overfor meg selv, troløs mot min egen vilje. Jeg tror det er slik. Jeg tror det er så langt min reise har ført meg, at jeg endelig er så full av tvil at jeg nå endelig tviler på på mine mest grunnleggende overbevisninger, og ingen ting kan, for en forfatter, være bedre enn det. En slik fundamental illojalitet, en så skrikende selvmotsigelse er det absolutt beste utgangspunkt for å skape en litteratur som har varig gyldighet, ikke i kraft av å tilby svarene, men ved å tvile på alt og gjennom tvilen kunne stille de nødvendige spørsmålene.

Dette er ståstedet mitt nå. Jeg forbeholder meg, som den illojale forfatter jeg er, å endre mening, skifte ståsted når som helst det måtte passe meg; men dette er hvor jeg står nå.

Og hva står jeg så igjen med av erkjennelser om mitt forhold til spørsmålet om en nordnorsk litteratur?

Javisst har jeg røtter i et landskap, i en følelse av landskap, og det landskapet tilhører en del av Nordnorge, kalt Narvik, en perifert beliggende by i forhold til maktsentra i Norge; en by med visse særtrekk som uten tvil har påvirket meg en gang for alle. Javisst har jeg affiniteter av et annet slag enn en forfatter født og oppvokst i Groruddalen eller Sandnes. Javisst gjør det meg annerledes – som menneske, som forfatter – enn disse. Men gjør det meg til en nordnorsk forfatter? Gir det meg et automatisk, innebygd slektskap med alle andre nordnorske forfattere, enten de kommer fra Sulitjelma eller Alta eller for den saks skyld Narvik? Ikke i det hele tatt. Jeg er ikke mer i slekt med dem enn jeg er med forfattere fra Volda eller Finnskogen.

Nordnorge tilhører meg, men jeg tilhører ikke Nordnorge. Som forfatter og som menneske bruker jeg Nordnorge som jeg vil, til hva jeg vil. I min siste bok, Mord og galskap, skapte jeg en by jeg kalte Oscarshavn, og mange har spurt: Er det Narvik? Svaret er ja, det er Narvik, mitt Narvik. Og ja, det er Fredrikstad, mitt Fredrikstad, og mitt Oslo, og mitt Sandnes. Jeg er hverken mer eller mindre nordnorsk enn det, og Oscarshavn er antagelig så nært jeg noensinne vil komme til å skrive om Narvik og Nordnorge.

Nei, Nordnorge finnes ikke, annet enn som et geografisk begrep og kanskje en abstrakt følelse av perifer beliggenhet. Det finnes ikke ett Nordnorge, men mange; og jeg, som alle andre, har røtter bare i min bit av det, og ikke engang da hele biten. Min følelse av røtter er bare en følelse for de røtter jeg har valgt ut blant flere, så dypt stikker min illojalitet.

På samme vis finnes det ikke en nordnorsk litteratur, men flere, og jeg, som alle, velger mine affiniteter i dette mangfoldet.

For meg er dette foten av fjellet, hvor reisen etter sigende skal ende; dette er for meg det forjettede land, og som en naturlig konsekvens av mitt ståsted må jeg forlate det. Ja, skal man være grunnleggende illojal må man reise fra Mecca så snart man har ankommet Mecca. Og jeg er en illojal pilegrim. Det forjettede land er alltid, og skal alltid være et annet sted. Dette er en pilegrimsferd, det er så, men jeg er bare ved enda et punkt på veien, og kanskje kommer jeg aldri frem. Nei – forhåpentligvis kommer jeg aldri frem!

Derfor elsker jeg Key West

Byer er organismer, sammensatte og motstridende som mennesker, og for meg, når jeg møter et nytt sted, er det et spørsmål om sjel og kjemi på nøyaktig samme vis som når jeg møter et menneske for første gang. Byer kan kjede, glede og interessere meg akkurat slik mennesker kan. De beste byene for meg fascinerer i kraft av noe underliggende, en kontrast mellom det tilsynelatende og en understrøm man bare såvidt værer, og kanskje i bunn og grunn bare har en mistanke om.

Key West, Florida er en slik by.

Det er ikke en by hvor jeg har tilbragt mye tid, men en by jeg er sikker på at jeg skal dra tilbake til. Mer ros kan jeg ikke gi en by. Jeg har vært i mange jeg ikke nærer noe ønske om å gjense.

Det sies mye stygt om turisme, men man skal være et sted i lang tid før man forlater turistens nysgjerrige observatørrolle og får kjentmannens bedreviterperspektiv. Inntil da er man turist, i en eller annen forstand av ordet, en gradvis mer kyndig og kjent turist, det er så, men like fullt turist. Det er ingen ting galt i å være turist, tvert imot bør man nyte rollen den har mye til felles med den første forelskelsen.

I Key West har jeg bare vært turist. Den er ingen stor by, såvidt jeg har forstått teller den bare litt i overkant av tretti tusen fastboende sjeler, og den virker da heller ikke særlig mye større enn det, tvert om, skjønt i høysesongen kan den visstnok flerdoble antall innvånere, la meg bruke det ordet, for det er husrom og sengeplasser til flere enn de som skatter til de lokale myndighetene.

Deri ligger noe av fascinasjonen, for det er en flyktighet ved Key West som er en del av byens sjel og vesen. Det er en by for glade og tilfeldige møter med alskens merkelige og uensartede individer: På ett eller annet tidspunkt (liker jeg å innbille meg) drar alle amerikanere, uansett stand og legning, til Key West, fordi den er en by som skal oppleves en gang i livet. (Og det til tross for at den er en nokså europeisk by i dette kontinentets forstand.)

På Fat Tuesday, et rufsete skur av en bar hvor man serverer ferdigmiksede, søte drinker med navn som «Banana Banshee» og «Sex on the Beach», eller gresselige og tilsist fullkomment paralyserende jelly shots med like høyt alkohol- og sukkerinnhold, traff jeg et par fra Nowhere, Texas (var det Austin likevel?). Hun hadde et vidunderlig, sertifiserbart hjemmeavlet maiskolbenavn som Sue Ellen eller Lindabelle eller noe slikt, og han var Jerry eller Terry eller noe, og de hadde bestemt seg en onsdag ettermiddag for å kjøre til Key West, og så gjorde de det. Det er noe man gjør, og det synes jeg er riktig vakkert å tenke på, at de satte seg i bilen og kjørte fa Texas til Key West. De skulle ikke se Hemingway- museet eller fiske, og de var ikke spesielt opptatt av vakker koloniarkitektur, og Tennesee Willams hadde de aldri hørt om. De skulle ha seg en liten fest, skulle de.

Key West er stedet for sånne mennesker. Happy-go-luckies.

Så kan man naturligvis sitte på Sloppy Joe’s og tenke på Papa, men kanskje er det ikke lenger så viktig, og ikke er det den samme Sloppy Joe’s heller, for baren flyttet for en herrens mange år siden. Og alle de andre kulturelle attraksjonene, som byen (i hvert fall den «offisielle» byen, dvs. kemneren og handelsstandsforeningen og turistbyrået og slikt) tross alt er stolt av, er heller ikke poenget med Key West.

Poenget er flyktigheten. Gleden over det tilfeldige møte, den korte, uforpliktende og lette samtale. Gleden ved å treffe et menneske, snakke med det og forlate det uten noen følelse av tap eller sorg. Og kontrasten mellom denne muntre flyktigheten og noe annet: En understrøm, en følelse av at de fastboende, de som vet hva Key West virkelig dreier seg om, mangler i bildet, enten fordi de rett og slett ikke er der, eller fordi de bevisst oppfører seg som flyktige gjennomreisende i den hensikt å unndra seg oppmerksomhet. Hvis man stopper opp et øyeblikk, kjenner etter, da kjenner man følelsen av noe litt svett og mørkt og muligens både lastefullt og tragisk, men når man kikker seg om kan man ikke se det.

Mer enn noe annet er dette mitt minne om Key West, min opplevelse og min fascinasjon: En følelse av å være i nærheten av et ubehag som ikke kan gripes og beskues. Det er sikkert derfor jeg skal tilbake.

Turist i eget land

“USA – det tapte kontinent” er en unik bok, og det er nok bare Bill (egentlig William McGuire) Bryson som kunne skrevet den.

Bryson ble født i Des Moines, Iowa, i 1951. Han hoppet av universitetsstudiene i 1972 for å dra på ryggsekk-ekspedisjon i Europa. I 1973 tok han opphold i England, men dro tilbake til USA i 1975, for et par års tid, for å fullføre universitetsutdannelsen. Han slo seg til i England for godt i 1977, og arbeidet som journalist og redaktør i The Times og The Guardian, før han ble frilansskribent i 1987.

I 1989 dro han tilbake til USA for å skrive en reiseskildring. Utgangspunktet – prosjektet, mandatet – for reisen er todelt, og klart og tydelig:

For det første jakter han på en arketypisk amerikansk småby som han kaller Amalgam, slik den fremstår i småborgerlig lykke og prakt både i Brysons egne forestillinger, og i den store amerikanske mytologien skapt av klassiske filmer og annen mediepåvirkning fra midt-på-30- til litt-utpå-60-tallet.

For det andre – og selvsagt i kombinasjon med denne jakten – velger han å basere reiseruten på de samme forestillingene. Han reiser til steder han har vært i sin barndom, og steder han har hørt om, og mener at han burde ha sett. Med andre ord handler det om typiske amerikanske steder, enten vi snakker om historien, kulturen eller naturperler; Gettysburgs borgerkrigsslagmarker, Gracelands Elvis-juggel eller Grand Canyons majestetiske vista.

Gjennom hele boka trekker Bryson veksler på disse barndomsopplevelsene og forestillingene, holder dem opp mot den amerikanske samtid han opplever i 1989, og spør seg selv: Hva holder mål? Hva har gått galt? Hva har ikke gått galt? Hva var sant, men er nå usant, og hva var løgn hele tiden?

Dette utgangspunktet gjør at man må ha et par ting i mente når man leser denne boka, og det første og viktigste er dette: Bill Bryson er ikke bare en reisende i sitt eget opprinnelsesland, han er en turist både i landet og i sin egen forestillingsverden.

Det er derfor overveiende turistens USA vi møter gjennom denne skildringen, på alle plan: Både i den faktiske reisen, og i de tanker og hendelsen den utløser. Bryson står på som en ekte turist, grådig etter å få med seg mest mulig langs veien. Han kunne valgt å stoppe opp og bruke mer tid på hvert enkelt sted, hver enkel opplevelse, men han gjør ikke det. Han holder fast ved konseptet, og insisterer på å være den typiske turist, en bilturist som sveiper over en stor del av kontinentet så effektivt og kjapt som mulig. Fart er dagens orden, fordi den typiske turisten skal rekke over så mye, og fart forhindrer muligheten til å dvele ved enkeltelementer. Det er turistens kjappe snapshots, ikke kunstfotografens utpønskede komposisjoner vi ser her.

Bryson vektlegger dette aspektet også gjennom de hyppige skildringene av andre turister han møter på sin vei; det er faktisk møtene med turister som er de fremtredende gjennom boka. Og turistene er mangeartede, fra de mest skrekkelige amerikanske camping-turister, til “et par norske studenter. Du kan se at de er norske fordi de har rosa fjes og ser sunne ut og har blå ankelsokker i sandalene.”

Det andre man skal være klar over, og som beskrivelsen av de norske studentene peker på, er at Bill Brysons metode er den satiriske humoristens, ikke den påstått objektive metoden til journalisten eller den vitenskapelige observatør. Om man skal lete etter slektskap her, er det hverken til Lewis & Clarkes store naturvitenskapelige, geografiske og kulturelle kartlegging av det amerikanske vest-kontinentet kort etter nasjonens fødsel, eller til Jean Baudrillards sosiologiske observasjoner av USA som mytologisk sted fra samme tiår som Brysons reise.

Bryson er i slekt med en helt annen, undergravende, subkulturell og samtidig erke-amerikansk komedietradisjon. Noen av fetterne hans er de krasse og kontroversielle stand-up-komikerne Lenny Bruce og nylig avdøde George Carlin, nyjournalister som Hunter S. Thompson og forfattere som William Burroughs. Folk med et skarpt og kritisk blikk, en evne til å ta tanker helt ut, koste hva det koste vil, og si tingene uten omsvøp.

“It´s funny ’cause it´s true,” er en svært amerikansk komedie-holdning; en krass, svart humor som er rett på sak, rett opp i fleisen på mottakeren, og bare akkurat såpass overdimensjonert og tilspisset at det fremhever sannhetsgehalten, like mye som humoren.

Det kan tidvis gå direkte brutalt for seg hos Bryson. Han ser noe, og han nøler ikke med å fortelle leseren hva han ser, og deretter kommentere det, på aller krasseste vis. Her er Brysons tanker på tampen av et ubehagelig møte:

“Harvey må ha vært usigelig åndssvak og uutdannet – utvilsomt begge deler – for ikke å klare å holde følge med en 16 år gammel burger-selger på McDonald´s. Og på toppen av dette var han altså gift med en kvinne som var sjuskete, indiskret og hadde en rompe som en låvedør. (…) Selv ungene hans var stygge som en ulykke. Jeg var nesten fristet til å gi en av dem en ørefik selv da jeg gikk ut av døren. Det var bare noe med det vemmelige lille ansiktet som gjorde at du klødde etter å fike til ham.”

Det finnes en del slike partier hos Bryson. Man skvetter tidvis når man leser, og undrer seg over hvorvidt man bør akseptere den slags grusomheter. Men i ens stille sinn – med mindre man er en humanist av gandhisk støpning – blir man sittende og tenke: Jovisst, jeg har truffet på slike mennesker selv. Og jeg hadde også lyst til å fike til dem.

Det tredje, og kanskje viktigste, man må huske på når man leser, er hvor USA befant seg i 1989. For ting endrer seg.

Hvis Amalgam skulle ha eksistert, må det ha vært en gang mellom 1933 og 1963. Det er presidentene Roosevelt og Truman, med deres New Deal-politikk og gjenoppbygging etter krigen, full av europeiske og til og med spesifikt skandinaviske ideer (“Look to Norway!”) som grunnlegger Brysons amerikanske drøm. Den høyst moderate republikaneren Dwight D. Eisenhower videreførte stort sett forgjengernes politikk, og John F. Kennedy ville neppe ha brutt med 30 års progressive ideer.

Drapet på Kennedy må – mer eller mindre velfortjent – stå som symbol på slutten av en optimistisk æra, og i ettertid synes årene fra Kennedy ble skutt til Ronald Reagans presidentskap som en sammenhengende ferd mot mørkets hjerte: En Lyndon B. Johnson-administrasjon med store planer om “the Great Society”, som blir lammet av Vietnam-krigen og ender i både nasjonal og personlig tragedie; drapene på Martin Luther King jr. og Robert F. Kennedy i løpet av noen få måneder, og med det en borgerrettsbevegelse som blir satt tilbake i kampen for likestilling; presidentskapet til Richard M. Nixon (og utenrikspolitikken til Henry Kissinger), preget av korrupsjon, hykleri og brutalitet, og avsluttet i vanære; Gerald Fords mørkt komiske interimstyre; og Jimmy Carters talentfattige enkeltperiode. Nesten 30 års nedtur.

Etter det kom Ronald Reagans presidentperiode, åtte års styre som er vanskelig å vurdere i dag. Spør man konservative amerikanere (eller for dens saks skyld europeere) er det åtte år med nasjonal restorasjon det handler om; en ren triumfferd. Spør man mer kritiske røster handler det om tolv år med fullstendig feilslått økonomisk politikk, klassisk “ugly american” utenrikspolitikk, og skarpt reaksjonære trekk.

Det som er vanskelig å argumentere mot, er at den neo-konservative retorikken, som la så stor vekt på USA´s moralske lederskap i verden og det amerikanske demokratiets moralske overlegenhet fremfor de store og små diktaturene man utpekte som fiender, fra Iran til Sovjetunionen, faktisk gjenreiste amerikansk selvtillit. I hvor stor grad den utenrikspolitiske steilheten som utsprang av og samhandlet med denne retorikken, bidro til Berlinmurens og deretter Sovjetunionens fall, er ikke lett å si, men den gamle radiomannen Reagan ble på mange måter den siste “Voice of America”, sendt til østblokk-landene for å propagandere for den amerikanske livsstilen.

Reagans presidentskap handlet minst like mye om persepsjon som om substans; mer om nasjonalstolthet manifestert gjennom symbolhandlinger og retorikk, enn om virkelig å utrette noe konkret. Han demonstrerte – om enn bare i politikken – åndens makt over materien.

Mitt første møte med USA skjedde på begynnelsen av 80-tallet, og jeg kjenner igjen det samme USA i Brysons beskrivelse; litt shabby og nedslitt, uten noe særlig mystikk og romantikk. Da jeg la ut på min neste større tur til landet, på midten av 90-tallet, hadde det skjedd store endringer: Det virket plutselig som et mye mer moderne land. Kaffebarene var kommet i Seattle, New York hadde begynt å få bukt med kriminaliteten og man kunne slappe av i Central Park på en annen måte, arkitekter av latinamerikansk opprinnelse hadde satt et funky preg på downtown Miami. USA fremsto som hipt, trendy, renovert. Om Bryson hadde utsatt sin hjemkomst fem-seks år, tror jeg han ville sagt seg til dels enig.

Men USA var ikke sånn i 1989. Da var det nok mer sånn som Bryson så det, med hans spesielle briller på. Et land som fortsatt var preget av Ronald Reagans pompøse, neo-konservative retorikk, men ennå ikke begynt den metamorfosen det ennå befinner seg i.

Da er det godt at Bill Bryson langt fra er noen total pessimist. Det er en svart humorist som skriver, ja, men han er en amerikansk svart humorist. USA handler – merkelig nok, når man ser hvilke naturlige og selvpåførte katastrofer landet herjes av, fra orkaner til håndvåpen – fortsatt om et stort håp, og Bill Bryson er ikke amerikaner for ingen ting. Han ser at ting er bra, og sier fra om det, med respekt og oppriktighet, på samme måte som han harselerer respektløst over det som bare fortjener harselas. I George Washingtons hjem på Mount Vernon finner han håp og tanker om storhet, og i Elvis Presleys fødeby Tupelo finner han en pussig verdighet. Bill Bryson er villig til å gi keiserne det som keisernes er, på alle vis.

Og Amalgam…? Se selv.

“Vennlig hilsen Jack the Ripper”

Natten til fredag 31. august 1888 var usedvanlig rå og kjølig i London, selv etter denne smog-herjede byens standard. I den fattige Whitechapel-slummen på østkanten, der over 1200 heltids prostituerte holdt til, i tillegg til alle kvinnene som prostituerte seg en gang iblant for å spe på inntektene, var stanken av avføring fra både mennesker og dyr intens.

Sykdommer av alle slag, både veneriske og dødelige varianter, florerte. Det var 62 bordeller bare i Whitechapel-distriktet. Fattigdommen og underernæringen var ekstrem. Fillete ungdomsgjenger herjet i gatene, og tiggere og uteliggere satt på hvert gatehjørne. Overstadig berusede mennesker ravet omkring i gatene, og det var tett mellom voldsepisodene.

I årevis hadde Londons østkant flommet over av mer eller mindre fattige immigranter, de fleste av dem fra Irland, eller fra de jødiske ghettoene i Russland og Øst-Europa. Enkelte anslo at hver femte kvinne i London tød til prostitusjon fra tid til annen, eller permanent. Dronning Victorias hovedstad hadde store problemer.

Denne natten fikk den et nytt: Jack the Ripper.

I firetiden på morgenen ble en kvinne funnet død på et fortau i en mørk og øde sidegate. Skjørtene var dratt opp over hodet hennes, og det var ennå varme i kroppen. Da en politimann kom til åstedet, fant han ut at halsen var skåret over henne med så stor kraft at hodet nesten var kuttet av.

På likhuset ventet enda en grufull oppdagelse: Underlivet hennes var revet opp av et langt, dypt kutt, antagelig påført med en langbladet kniv, og en rekke mindre rifter, kutt og sår. Det var et uvanlig brutalt og motbydelig drap, selv etter Victoriatidens standard.

Kvinnen var Mary Ann (“Polly”) Nichols. Hun var en 42 år gammel prostituert alkoholiker, med mann og fem barn som hun bare sjelden hadde kontakt med. Fra tid til annen gikk hun på vannvogna og forsøkte å komme på rett kjøl i livet, men falt alltid tilbake til fyll og prostitusjon. Den triste skjebnen delte hun med titusener, kanskje hundretusener av London-kvinner.

Politiet slo øyeblikkelig alarm. Dette var ikke et særskilt drap, mente de, men en del av en serie. Tidligere på året var to kvinner overfalt, en av dem drept, under omstendigheter som minnet om drapet på Polly Nichols. I april ble Emma Smith overfalt og grovt seksuelt mishandlet av tre menn, men overlevde. Og i mai ble Martha Tabram drept med 39 knivstikk i et smug rett i nærheten. (Senere har man kommet til at disse neppe var ofre for Jack the Ripper.)

Store politistyrker ble satt inn på saken, blant annet tre erfarne etterforskere fra Scotland Yard. I første rekke blant dem sto inspektør Frederick Abberline, en av Yard´ens beste og mest erfarne detektiver, som mottok en rekke utmerkelser i løpet av sin lange karriere. De begynte det møysommelige arbeidet med å oppspore vitner og mistenkte.

Spesielt lette de etter en ukjent mann de hadde hørt om. Han gikk under klengenavnet “Lærforkleet”, som presset penger av prostituerte. Fikk han ikke penger, banket han dem opp. Han gikk alltid i et lærforkle, og det ble sagt at han var en jødisk skomaker på ca. 40, med en liten, svart mustasje. Men han var som sunket i jorden nå.

Etterforskningen hadde knapt kommet i gang før Ripper slo til igjen, med enda større grusomhet. Også denne gangen var offeret en middelaldrende, hjemløs og alkoholisert prostituert, “Dark Annie” Chapman. Hun hadde et stormfullt ekteskap, barnedød, og fattigdom bak seg da Ripper fant henne. Han viste henne ingen nåde da han kvalte henne til bevisstløshet og kuttet over halsen hennes før han skar henne opp, blottla de indre organene, og fjernet livmoren.

Det var et sjokkerende drap, og politikirurgen som gjennomførte obduksjonen la vekt til sjokket da han uttalte at dette måtte være verket til en erfaren kirurg, enten en lege eller dyrlege. En av de oppsiktsvekkende uttalelsene han kom med var at han selv ikke kunne klart å gjennomføre dette drapet på en time, langt mindre på det kvarteret Ripper hadde hatt til rådighet.

Avisene brukte krigstypografi på forsidene. Ripper-saken – eller “Whitechapel-mordene” som de ble kalt i samtiden – var det eneste folk snakket om. Politiet kom under krass kritikk, som man kunne vente, for ikke å klare å finne morderen. Dessverre var noe av kritikken berettiget, ettersom mannen som skulle ledet etterforskningen, Sir Robert Anderson, dro til Sveits på fem ukers spa-permisjon den 7. september, og politistyrkene som arbeidet med saken sto uten koordinering.

Dette gjorde også at en rekke borgervernskomiteer ble dannet. Den mest kjente av dem var “the Mile End Vigilance Committee ” som var ledet av forretningsmannen og kirkevergen George Lusk. Denne var ikke bare dannet for å finne Jack the Ripper, men også for å beskytte jødiske og andre forretningsfolk fra rasistisk betonte overgrep, ettersom folkemeningen antok at “Lærforkleet” var Ripper.

Men han ble arrestert bare noen få dager etter drapet på “Dark Annie”, og viste seg fort ikke å være drapsmannen, selv om han var en ufyselig skikkelse med en dom for knivstikking på seg.

Den 29. september fikk politiet oversendt et brev som hadde kommet til et nyhetsbyrå dagen før. “Vennlig hilsen Jack the Ripper” avsluttet brevskriveren, som sa at han var “sur på horer” og ikke aktet å slutte og “sprette” dem før han ble tatt. Dette var brevet som ga drapsmannen navnet, men i ettertid har mange forskere bestridt at det kunne komme fra den ekte drapsmannen, på grunn av tonen i brevet.

Dagen etter slo drapsmannen til igjen, og denne gangen mot to ofre. Det første av dem var svenskfødte Elizabeth “Long Liz” Stride, det andre var Catherine Eddowes. Begge var festglade og periodisk alkoholiserte kvinner midt i førtiårene, med løse familieforbindelser, selv om de ikke var heltids prostituerte. Liz Stride hadde fått halsen skåret over, men var ikke lemlestet på noen måte, noe som har gjort at enkelte bestrider at hun var et ekte Ripper-offer.

Hun var den første som ble drept. Den andre, Eddowes, ble drept og lemlestet bare halvannen time senere. Som med andre var halsen skåret over, og hun var flenget opp, innvollene var løftet ut, og den venstre nyren var borte.

Grusomheten ble ledsaget av det utrolige: Hele drapet og lemlestelsen skjedde igjen i løpet av bare et kvarter – og denne gangen på en liten plass som var praktisk talt omringet av politifolk, tilkalt til området etter funnet av Liz Strides døde kropp.

Men det mest oppsiktsvekkende og sensasjonelle var dette: Ikke langt unna åstedet fant politiet et stykke blodstenket tøy som kom fra kvinnens forkle, og på husveggen over tøystykket sto en innskrift i hvitt kritt. “The Juwes are The men that Will not be Blamed for nothing”. Politikommisjonæren for London City-politiet, som ble involvert fra og med dette drapet, beordret innskriften visket bort før media – og beklagelig nok politiet selv – fikk fotografert den, av frykt for opptøyer med jødehat.

Senere har mange spekulert over hva denne kryptiske innskriften med dens mystiske stavemåte, kan bety, men ingen har noen gang kommet med en fullgod forklaring.

Dagen etter hørte man igjen fra Jack, denne gang på et postkort som igjen ble sendt til det samme nyhetsbyrået, og som både var poststemplet og ble mottatt den 1. oktober. “denne gangen skrek den første en god del kunne ikke avslutte det helt. Hadde ikke tid til å få av øra for politi,” skrev Jack, med samme håndskrift som i forrige brev. Og det stemte at en del av Eddowes´ øre var kuttet av.

De som hevder at disse to brevene ikke er autentiske, mener at en person kunne hatt tid til å høre rykter før postkortet ble levert inn på morgenen den 1. oktober. Det er bare et av de mange spørsmålene i denne saken, som man aldri vil få svar på.

Politiet gjorde en stor innsats. En ny sjef ble innsatt for etterforskningen, tok tømmene, og gjorde en hederlig jobb – blant annet med å få dokumentert alt så godt at ettertidens forskere har rikelig materiale å ta av. Og de hadde funnet mange vitner og ledetråder i alle sakens faser – bare ingen som førte noe sted hen.

Stemningen av panikk var til å ta og føle på i Londons østkant. Aviser og kommentarmagasiner som “Punch” og “Puck” pisket opp stemningen. Forfatteren og samfunnskommentatoren George Bernard Shaw kritiserte myndighetene. Dronning Victoria selv uttrykte forsiktig misnøye med fremdriften i saken. Og teaterpublikummet flokket seg til dramatiseringen av Robert Louis Stevensons roman “Dr. Jekyll & Mr. Hyde”, som nesten virket synsk i hvordan den grep om menneskepsykens nattsider.

Og Jack – eller noen som påsto han var Jack – elsket å være i fokus. Den 15. oktober kom et nytt brev frem, denne gang til borgervernslederen George Lusk. “Jeg sender deg halve Nyre jeg tok fra en dame syeltet den for deg og andre biten steikte jeg og åt den var deillig,” forkynte brevskriveren med kjølig sadisme. Denne gangen signerte han ikke med Jack the Ripper, men innledet brevet med “Fra helvete”. Skriften var også en annen.

I løpet av sakens gang ble det skrevet mange, mange flere brev enn disse tre, som påsto å være fra morderen, men det er disse tre – eller disse to brevskriverne – som har demonstrert en form for kunnskap om saken, som gjør dem potensielt troverdige.

Uansett hva man mener om brevene, kom Jack ut fra helvete en gang til: Den niende november slo han til med sitt mest bestialske drap noen gang. Gatepikene hadde vendt tilbake til Whitechapel, og trafikken var nesten tilbake på gammelt nivå, da den vakre, irske, og populære 21-åringen Mary Jane Kelly ble funnet død og lemlestet til ugjenkjennelighet på rommet sitt. Ansiktet var hakket i stykker, kroppen praktisk talt partert – og denne gangen var hjertet borte.

Med dette var panikken et faktum på østkanten. Det kom til sporadiske opptøyer og voldsepisoder mot enslige menn som vekket mobbens mistanker. Politiet lette med lys og lykte etter spor, med inspektør Abberline i spissen. Tusener av mulige vitner og noen håndfuller mulige mistenkte ble avhørt, men da høsttåka gikk over i vintertåke og nattefrosten satte inn, ble det åpenbart for alle: Jack the Ripper hadde lagt kniven på hylla, og politiet hadde ingen reelle spor å gå etter.

Det var over.

Men naturligvis er ingen slik sak over idet drapene slutter. Ripper-saken var den første moderne seriemordersaken, og dominerte avisoverskriftene både i England og USA. Fra første stund av var den en sensasjon.

Det manglet heller ikke mistenkte i saken. Allerede i de kjølige høstdagene da det skjedde, var en rekke personer inne til avhør. En av dem var vitnet George Hutchinson, som påsto han så Ripper sammen med Kelly. Han ble snart sjekket ut av saken, men i ettertid har flere forfattere satt ham på listen over mistenkte, ettersom hans detaljerte beskrivelse er mistenkelig i sin overflod, og virker oppkonstruert med henblikk på å villede politiet.

Sir Melville Macnaghten, som overtok saken i juni 1889, var overbevist om at Jack nå befant seg på asyl eller var død. Han utpekte tre hovedmistenkte: En lege og seksualforbryter, M. J. Druitt, som forsvant etter siste mord, og noen uker senere ble funnet druknet i Themsen. En seksuelt avvikende polsk jøde, Aaron Kosminski, som ble innlagt på asyl, hvor han døde i mars 1889; og Michael Ostrog, en russisk svindler med medisinske kunnskaper som rett og slett forsvant.

Ingen av disse er virkelig tilfredsstillende mistenkte. Det samme gjelder en rekke navn som er pekt på i ettertid, heller ikke de som pirrer fantasien. Blant dem er både konger og berømte kunstmalere (se rammesaker), og kvakksalveren Francis Tumblety som – hvis han virkelig var Jack the Ripper – fortsatte sin karriere i USA.

Skaperen av Sherlock Holmes-skikkelsen, Sir Arthur Conan Doyle, fremsatte en teori om at Jack heller var en Jill; en jordmor med et spesielt hat mot prostituerte. Jordmødre kunne gå omkring i kraftig blodstenkte klær på den tiden, og ville lett bli oversett av vitner. Det er likevel ikke noe som støtter en slik teori i spesiell grad.

Inspektør Abberline, som var aller nærmest på saken så lenge den varte, hadde en favorittmistenkt: George Chapman, en polakk som i 1903 ble hengt for å ha forgiftet tre av sine koner. Den dag i dag er han den mest sannsynlige mistenkte, ved siden av Hutchinson, selv om det er problematisk at han skulle ha skiftet “karriere” fra å være Ripper til å bli giftmorder.

Men i intervjuet der Abberline pekte på Chapman, rett etter henrettelsen, sa han selv: “Scotland Yard vet ikke mer enn vi gjorde for 15 år siden.” Det samme kan sies i dag, tross alle teorier. Det eneste vi virkelig vet, er at denne saken aldri vil slutte å fascinere oss.

Prinser og frimurere

Blant de mange som har vært utpekt som Ripper, er flere knyttet til det engelske kongehuset. Alle som har sett filmen “From Hell” med en glitrende Johnny Depp i hovedrollen som inspektør Abberline har fått med seg konspirasjonsteorien om at den egentlige morderen var dronning Victorias personlige livlege, Sir William Gull. Årsaken skulle være at dronningens temmelig løsslupne og skruppelløse sønn, prins Albert Victor (“Eddy”), hadde satt barn på en prostituert, og at hele sekvensen av groteske drap ble iverksatt for å dekke over dette.

Det finnes flere versjoner av denne historien, mer eller mindre kompliserte. Den enkleste er at den prostituerte var Annie Chapman, som fortsatt var gravid, og at det er årsaken til at livmoren hennes ble fjernet av Ripper. De andre drapene ble utført som forvirrende elementer. Filmens versjon har ingen dekning i virkeligheten, like lite som Depps tolkning av Abberline har det.

Noen forfattere mener at Eddy selv var morderen. Noen mener at hans lærer, poeten James Kenneth Stephen, var det. Andre varianter introduserer en rekke forskjellige – og spekulative – tråder til frimurerbevegelsen, gjennom fantasifulle fortolkninger av nokså perifere elementer i saken. Dr. Gull var frimurer, i likhet med så mange fremstående menn på den tiden, men det er ingen grunn til å ta noen av disse kongehus-teoriene på alvor.

Kunstner-teoriene

Flere kunstnere har blitt lansert som Ripper-kandidater. Teorien om at prins Eddys lærer og venn, poeten James Kenneth Stephen, skulle være Jack the Ripper, var den første i en serie fantasifulle kunstner-spekulasjoner.

En av de som har blitt pekt på som en mulig Ripper, er forfatteren av “Alice i eventyrland” og “Gjennom speilet”, Lewis Carroll. Carroll var en genial barnebokforfatter og dyktig fotograf, og i fotografiene finnes antydninger om en underliggende pedofil legning. Teorien om at han skulle ha vært Ripper baserer seg på en spekulativ fortolkning av anagrammer i Ripper-brevene.

Den tyskfødte maleren Walter Sickert ble først nevnt i en av de mange konspirasjonsteoriene med utspring i kongehuset og frimurerbevegelsen. I 1990 ble han utpekt som selve Ripper av forfatteren Jean Overton Fuller, en teori den populære, men eksentriske kriminalforfatteren Patricia Cornwell gjentok i en bok fra 2002, etter å ha brukt – etter sigende – flere titalls millioner på en etterforskning hvor hun hårreisende nok ødela ett av hans malerier for å “bevise” teorien.

MARIANNE SKARPNORD, HALVVEIS I SESONGEN

Man kan fatte mistanker nokså tidlig. Marianne Skarpnord kom inn i proshopen på Haga og fant en kollega. Naturligvis må man utveksle litt prat med en kollega. Men praten dro ut, og til slutt sukket hun dypt og sa: “Vel, vi får vel gå.”

Ikke uhøflig eller engang åpenbar motvilje. Bare en antydning. En slags tilbakeholdenhet. Som om et intervju kom ganske langt ned på listen over ting hun kunne tenke seg å gjøre. Langt etter å spille en turnering. Gå i lederballen i en turnering. Vinne en turnering. Ikke kaste bort tiden på et intervju.

Sånt er forståelig. Mens vi sitter der går det opp for intervjueren at vi er ganske midt i sesongen, og at det er enkelte spørsmål som er vanskeligere å svare på da, enn midt på vinteren. Men Marianne Skarpnord er villig til å prøve.

Hun forteller nøktern og ganske så konsist om at golfen kom inn nesten med morsmelken: Både mamma og pappa spilte golf, og hun ble med på Skjeberg siden hun var 3-4 år gammel. “Jeg spilte også håndball noen år,” sier hun. “Men jeg sluttet med det da jeg var omtrent 15. Det kom til en skillevei da jeg ikke hadde tid til begge. Og jeg…”

Hun nøler litt, og vrir så ansiktet opp i et litt skjevt og tydelig selvironisk smil før hun fortsetter: “Jeg var vel ikke så mye lagmenneske at jeg hadde noen fremtid der. Og så er jeg et konkurransemenneske og synes det er morsomt å konkurrere så mye som mulig. Men for meg selv. Så det ble golf.”

Greit nok. Sikkert noe et flertall av golfspillere på elitenivå kunne si seg enig i. Men kanskje ville ikke alle plumpet ut med det, innrømt det så ubesværet. Det er det Marianne Skarpnord som gjør, og hun er kjent for å si fra.

Under forberedelsene til intervjuet kom det mange tegn på det. “Hun vil ha Fanta når hun vil ha Fanta,” sa en kilde. “Ikke Cola.”

Tidligere, mens vi tok noen bilder, hadde vi småpratet litt om hva han gjør når hun ikke spiller golf eller trener golf, og hun innrømte at hun ikke hadde noen spesielle hobbyer. Fisker litt om sommeren, kanskje. Men det kommer også frem at hun virkelig liker å ligge på sofaen og ser på TV, enkelte ganger. Og hva ser hun helst? Jo, Kongen av Queens. Og hvem hun identifiserer seg med?

Gjett. Riktig, Carrie. Hissig, sta, og stor i kjeften. Uten at man skal ta parallellene for langt her. Men jeg spurte om dette med Fantaen. Marianne smilte det skjeve smilet igjen, men unngikk å utdype det. Hun bare bekreftet det.

Marianne Skarpnord er også blant de elitespillerne som har gått hardest ut mot støtteapparatet i golfforbundet, etter en nokså mislykket og smertefull sesong på LET i 2005. “Stort sett var jeg alene der ute. Jeg var dømt til å mislykkes,” sa hun senere.

Nå vil hun ikke gå inn på saken. “Jeg sier fra hele tiden,” sier hun bare.

Det er Norges nr. 2-jente, dette, etter Suzann Pettersen. Og selv om merittlisten er betydelig kortere, er den ikke til å kimse av. Siden hun var 15 – og sluttet med håndballen, altså – har hun vært i toppen. Junior-NM i 2001 og 2002, sølv i dame-NM i 2002. I 2003 gikk hun til topps i British Girls, som er jevngodt med europamesterskapet for jenter. Massevis av turneringsseiere på forskjellige tourer, og internasjonale oppdrag. Proff i 2004. En dårlig sesong i 2005, altså, og en litt humpete i 2006.

I 2007 gjorde hun så noe som ser ganske smart ut i ettertid: Hun fokuserte mer på å gjøre det godt på nivået under europatouren, Telia Tour, og klarte det med bravado! Etter en brukbar sesongstart i Afrika, med en liten flokk topp 20/10-plasseringer, kom en rekke 1., 2., og 3. plasser på Telia Tour, og til sist stakk hun av med hele sesongen. Førsteplass på pengelisten.

Og rikelig med selvtillit, kan man forestille seg. Burde flere gjøre noe sånt, gå ned et hakk, for å få følelsen av å vinne?

Det ville ikke Marianne Skarpnord svare på. “Andre får snakke om seg selv,” sa hun bare. Både på det spørsmålet og to-tre andre som handlet om å si noe generelt på vegne av flere, eller sette seg inn i andres sted. Det kan hun ikke vite noe om. Andre får snakke for seg.

Marianne Skarpnord er ikke et helt enkelt intervjuobjekt. Hun er full av en slags lealaus, sleivete, hengslete sjarm. Hun har et artig glis, og banner enkelte ganger så det gnistrer. Det er ikke sånn at hun holder tilbake for å holde tilbake.

Jeg får for eksempel uten særlig nøling seks ord eller setninger på hvordan hun ser på seg selv: Konkurransemenneske. Vinnertype. Sta. Som regel godt humør. Målbevisst. Surrete. Og når jeg spør om surrete:

“Oioi. Roter bort bankboka, lommeboka, bankkortet, solbriller, flybilletter. Jeg er egentlig helt ubrukelig der. Jeg kunne ikke vært ute på tour helt alene. Jeg ville glemt meg selv på en eller annen flyplass. Jeg har fokus på det som er viktig. Det er klart at bankkortet er det på en måte, men det er sånne småting…”

Kanskje, foreslår jeg, er et sånt prioriteringsfokus noe av en suksessfaktor?

Og der dukker den vanskelige Marianne opp. “Det vet jeg ikke noe om,” sier hun, og det er det. Hun liker ikke å spekulere eller tenke høyt. Hun er konkret. Enten er det sånn, eller så er det ikke sånn. Hun leter ikke etter svar som ikke allerede er der. Da får det heller være.

Men hun tør opp når vi prater om det spesielle forholdet mellom henne og caddyen hennes – som er identisk med kjæresten, Petter. En av de jeg snakket med før intervjuet, sa: “Han får virkelig ikke kredit nok. Jeg tror det er en stor del av suksessen.”

“Det er viktig,” sier Marianne selv. “Caddyer er viktige, og det er spesielt viktig at man snakker samme språk, kommuniserer godt. Det er ikke så farlig når alt glir og man er i støtet, men på de dårlige dagene er det viktig at man er på nett. Når det butter imot og man begynner å bli forbannet og det koker under topplokket, da…”

Så det er rollen som psykolog eller coach som er det viktigste, ikke det tekniske som handler om køllevalg og puttelinjer?

“For meg er det viktig at en caddy drar meg opp når jeg er på vei ned i dritten. Og det kan skje meg. Det tekniske er det ikke så mye du kan gjøre med, på bunnen. Man må jo bare gå ut og stole på det man gjør, og ha null respekt for de andre som går der ute og surrer. Om jeg fikk en caddy som bare vasket køller og leste linjer og ikke sa noe, ville det vært helt bortkastet. Men en caddy er ekstremt viktig for så mye. Du kommer ikke hele veien på dette nivået om du ikke har en caddy.”

Men det er da en rekke jenter på touren som ikke har råd til å ha egen caddy?

Marianne Skarpnord slenger plutselig bena opp på stolen ved siden av, over armlenet, og vifter litt med dem. “Da må jeg spørre… Jeg tenker at de som ikke tar seg råd til en caddy, kanskje vet at de ikke er gode nok uansett. Da jeg startet sesongen hadde jeg ikke egentlig råd til å ha med Petter. Men å ikke ha ham med var ikke et tema. Ikke et tema i det hele tatt. Det var bare å ta sjansen på de første ti-tolv turneringene og å spille inn nok til å kunne fortsette.”

Men Petter er der ennå. Og hva betyr det å ha sin egen kjæreste på bagen?

“Å, han vet jo mye bedre enn en annen caddy hvordan han skal takle meg. Han kan jo se på meg når jeg begynner å bli forbannet. Og vi kan prate sammen etter runden på en annen måte. Vi er et team. Men på banen er vi ikke kjærester. Jeg tror ikke noen kan se på oss at vi er det, der.”

Så hvem har siste ord?

“Utenfor banen er det kanskje meg. Men på banen er det han som har det, om det trengs. Står jeg og tviler over et sjuerjern eller et åtterjern, og han sier åtte, så slår jeg det.”

Omtrent på dette tidspunktet i samtalen har Marianne Skarpnord begynt å vri litt på seg i stolen, og begynt å gjespe litt, og spreller litt med bena. Hun minner faktisk litt om en fisk på land. Samtalen har vart en times tid eller vel som det, og hun lengter kanskje etter å slå til en ball med en kølle, eller noe sånt.

Og så skjer det noe. Plutselig etterligner hun journalistens nordnorske dialekt. Hun er ganske flink, så det er tydelig at hun har gjort det før. Og jeg spør hva det skal bety, hvorfor hun gjør det, og hun blir åpenbart litt overrumplet og vikler seg inn i en historie om en nordlending hun kranglet med på et fly.

Det virker ikke helt overbevisende. Men jeg lar det passere. Jeg tror hun kanskje bare kjedet seg over dette langtekkelige intervjuet og ville ha et avbrudd av ett eller annet slag. Men det er min teori. Kanskje er det bare noe hun ikke vil fortelle, om sitt forhold til nordlendinger.

Hun kan uansett ikke få slippe unna før vi har snakket om året 2008, som vi altså er omtrent halvveis i, enten vi regner etter kalender eller turneringskalender. Og så langt ser det absolutt ikke galt ut, selv om sluttresultatene er litt jojo fra turnering til turnering. Men fire topp 10-plasseringer, halvveis i sesongen, er ikke til å kimse av.

“Golf er den jævligste sporten som fins,” sier hun om jojo-resultatene. “I Portugal følte jeg ikke at jeg slo ballen bra i det hele tatt, men på Tenerife gjorde jeg det. Og så ender jeg likevel opp med to dårlige turneringer. Det er bare sånn det er noen ganger.”

Totalt sett smaker det da litt av fugl, likevel?

Så kommer det, til journalistens store overraskelse: “Njæææ… Det har vært greit, som en første halvdel. Men man setter seg jo høyere mål. Jeg må bare jobbe knallhardt for at siste halvdel skal bli bedre, og begynne å se frem mot neste sesong.”

Det lyder nesten som om hun har avskrevet den inneværende sesongen, og journalisten protesterer: “Men… men det er jo tolv, nei fjorten turneringer igjen?”

Marianne Skarpnord ser ut vinduet og svarer ikke annet enn dette: “Er det så mange? Jaja…” Det virker nesten som hun blir litt oppmuntret. “Siste del av sesongen for meg er jo alltid – uten at det skal misforstås – også trening til neste år.” Og hva det skal trenes på, er putting. “Det er det som er det svakeste leddet i spillet. Når det er bra er det veldig bra, men når det er dårlig er det veldig dårlig.”

Men tilbake til 2008-sesongen. “Jada, resultatmessig er det allerede det beste året” innrømmer hun nesten motvillig; stadig ikke glad for å snakke om saken, “men jeg tenker ikke så veldig mye på det, egentlig. Nå skal jeg bare fokusere på å gjøre det riktig.”

Lenger frem vinker andre muligheter. I øyeblikket ligger hun på 22. plass for deltakelse i neste års Solheim Cup, for eksempel. Det er langt frem, og det går opp og ned fra uke til uke, men det må da være et mål å strekke seg mot?

“Ja, det er absolutt et mål. Men det er ikke noe jeg tenker på nå. Jeg hadde et mål for denne sesongen, og det var å vinne en turnering. Når du først vinner, så fortsetter du å vinne. Det var det jeg viste for meg selv i fjor på Telia Tour. Nå er det forskjell til LET, men ikke så mye at man får sjokk. Jeg hadde mange små mål, også. Snittscore bedre enn 72, for eksempel. Så langt har jeg klart meg.”

Og, igjen: Lenger frem?

Marianne blir rastløs igjen, og spreller påny som en fisk i stolen. Så retter hun seg opp og lener seg frem. “Det er klart jeg vil vinne en major og alt sånt, som står overalt. Men det er sånne ting som er langt der fremme, og jeg tenker ikke på dem, bortsett kanskje fra de dagene da det regner som faen og man bare har lyst til å ligge i sofaen og se på TV. Da er det greit å ha sånne ting å motivere seg med.”

Som journalist får man etter hvert to inntrykk. Det ene er av å stille feil spørsmål på feil tidspunkt. Det er ingen som kan klandres for det. Noen intervjuer må gjøres på sommeren, også, midt i sesongen. Og Marianne kan så visst ikke klandres for å være litt ulysten på å snakke om den.

Det andre er av en spiller som har beskrevet seg selv med presisjon. Sta, og alt det der. Men det merkes også en utålmodighet?

Hun sukker, stilt overfor spørsmålet. “Ja, når det gjelder noen ting er jeg utålmodig. Jeg vil helst gjøre ting fortere enn de skjer av seg selv. Og det er noen ganger ikke så smart i denne sporten, så jeg jobber med å la ting skje i sin egen fart. Og jeg har jobbet mye med å ta imot hjelp, og ikke være så sta. Når man er ung tror man at man kan alt. Det gjelder å være sta på de riktige tingene, og ta imot hjelp når man skjønner at man trenger det.”

Marianne har gjespet en stund nå, og sett lengselsfullt ut mot solskinnet utenfor. Nå blir vi avbrutt av hennes hovedtrener, Darren Webster-Clarke, som kommer og setter seg ned ved bordet. Meget mulig med intensjon om å avbryte. Det skal trenes, og så skal Marianne videre til Drøbak og putte-guru Jon Karlsen. Men noen få, kjappe spørsmål er det anledning til å få klint inn avslutningsvis.

Ett av dem er hva som inspirerer henne på en dårlig dag, og Marianne sier kvikt: “Tennis og Tiger Woods.” Hun tenker seg om et lite øyeblikk. “Og så må jeg si at jeg blir ganske inspirert av Tutta. Hun viser at det er veldig, veldig mulig selv om man kommer fra lille Norge. Jeg tror det hadde vært vanskeligere for meg om jeg var den beste jenta i Norge.”

Og hva er det største øyeblikket i karrieren, så langt?

“Æhhh… Det er vanskelig. Det ene var da jeg vant British Girls, for det var det ingen som trodde jeg ville. Det andre er putten i Solheim Cup jr. (Hun senket den avgjørende putten som ga de europeiske jentene seieren, i 2004.) Selv om jeg ikke er noe lagmenneske var det helt sinnssykt å gjøre andre så glad. Alle lagvenninnene som var rundt greenen, og som visste hva som skjedde. Det var helt…”

Hun snur seg brått mot Webster-Clarke. “Lagidrett,” sier hun litt triumferende, med dyp selvironi. “Det hadde du ikke ventet, hva?”

Det er bra fordi vi i øyeblikket mangler en helhetlig, gjennomtenkt litteraturpolitikk for det digitale feltet i Norge.

Det norske litterære system er et sinnrikt og ganske komplekst system, hvor de viktigste bestanddelene er: Momsfritak på bøker; innkjøpsordningene; bokavtalen og de mulighetene den skaper for å opprettholde avtaleverk mellom forfattere, forleggere og bokhandlene som gir forfatterne livsgrunnlag og gjør breddelitteratur mulig; og de forpliktelser både bokhandelen og bibliotekene har påtatt seg for å synliggjøre bredden.

Den nye, digitale virkeligheten skaper utfordringer for dette systemet på så mange måter, og hvis utfordringene ikke blir forstått og fanget opp av politikerne, og behandlet like helhetlig som et så sinnrikt system er avhengig av, kan det fort forvitre. Men i øyeblikket er det lite som tyder på at regjeringen ser behovet for helhetstenkning.

Det er satt i gang tre prosjekter de siste månedene, som helt eller delvis berører de digitale utfordingene. Det ene er de gryende forsøkene på å løse problemet med moms på e-bøker. Der gikk finansministeren nettopp ut med sin columbi eggerøre: På papir skal boka være momsfri, på digitale plattformer skal den være momsbelagt, men det skal også «importerte» e-bøker være. To av de første spørsmålene som melder seg, er a) Skal bibliotekene nå begynne med momsregnskap for sin e-boksatsning? – og b) Hvordan skal tollvesenet innkreve momsen for e-bokkjøp fra Amazon? Det er et latterlig forslag, som vil skape unødig regnskapsteknisk byråkrati for aktørene, i praksis være umulig å administrere, og som ikke vil bidra med selv de flaueste summer til statskassa.

Det andre prosjektet er sammenslåingen av Nasjonalbiblioteket og bibliotekdelene av ABM-utvikling; der foreligger ikke noe tydeliggjort mandat, hva den digitale siden angår. Fjorårets to Stortingsmeldinger om bibliotekene og digitalisering unngikk begge, oppsiktsvekkende og beklagelig nok, å si noe vesentlig om rammepremissene for den digitale satsningen i bibliotekene.

I bibliotekkretser er jo NB/ABM-saken snakkis nr. 1, og jeg skal ikke mene noe om den her. Men det er åpenbart at måten dette gjennomføres på ikke akkurat vil fremskynde prosessen med å ta et overordnet grep om digitaliseringsutfordringene i biblioteksektoren. Når to så store og tunge aktører skal fremforhandle en ny virkelighet, vil de fleste andre prosesser bremse opp. Og diskusjonen om digitalisering i bibliotekene trengte virkelig ingen bremse nå.

Årsakene til det er mange. Blant annet trengs det en dyptpløyende diskusjon om gråsonen mellom bibliotek og marked, dersom bibliotekene og lånerne skulle få tilgang til et volum av «digitale eksemplarer» som går utover volumet av analoge, dvs. papirbaserte, eksemplarer som idag er tilgjengelig for dem.

Ett konkret eksempel: Biblioteksentralens BS Weblån er – eller var – nå klart for oppstart, inntil man innså at filene som skulle leveres bibliotekene ikke var utstyrt med noen form for kopisperre. Et DRM-system var på plass, blant annet med lånerinfomasjon, som naturligvis ville fungere som et hinder (dog ikke ubrytelig) for piratkopiering. Et «timebomb»-system var på plass, der både primærfilen og eventuelle kopier blir destruert etter et visst antall dager (oftest, antagelig, 28), som hver enkelt avdeling selv kan fastsette. Men det som ikke var på plass var en kopisperre. Det betyr at låneren, i løpet av sine 28 dager, lovlig og fritt, kan spre filen – boka! – til uendelig mange brukere, som igjen kan spre den videre, parallelt, like lovlig og fritt. Den som ikke ser potensialet for en virkelig «markedsknuser» i dette, er blind. Noe BS selvsagt ikke er, så de ser nå på løsninger for dette før de fortsetter implementeringen.

Dette er ingen kritikk mot BS. Det er bare en påpekning av hvor mange miner som ligger der i det store digitale ingenmannslandet, og hvor varsomt man må gå frem om man skal unngå å utløse de største av dem. Mineofferet i dette tilfellet ville jo være både forfatter- og forlagsinntekter, sammen med de åpenbare bokhandelinntektene. Og konsekvensene ville, i et verstefallsscenario, bli så store at både forfattere og forlag simpelthen måtte nekte bibliotekene å omsette e-bøker overhodet.

Så til regjeringens tredje prosjekt, revisjonen av Åndsverkloven: Det er i dette minefeltet de har begynt utredningsarbeidet, nedsatt en referansegruppe og gitt den et mandat.

Men referansegruppen er ensidig nærings- og produsentorientert. Kunstnergruppene er bare indirekte representert, og bare fra musikkfeltet, og enda verre er det at biblioteksektoren og spørsmålet om lovlig fildeling og konsekvensene av det ikke bare er utelatt, men bevisst utelukket. I mandatet heter det at «grensene for lovlig nedlasting og fildeling, jf. Åndsverklovens § 12, skal i utgangspunktet ikke vurderes». Det betyr altså at bibliotekenes rolle som primær fildeler overhodet ikke vil bli vurdert. Det forringer revisjonen i så stor grad at den kan bli helt verdiløs. I den nye digitale virkeligheten vil det ikke være så lett å skille mellom lovlig og ulovlig fildeling som regjeringen åpenbart innbiller seg.

Kan hende er det greit å forsøke ikke å sause ting sammen i for stor grad; å se på det generelle kulturmarkedet, alle uttrykk inkludert, og næringsorientert (dvs. kommersielt berørt), for seg. Men det minste man burde gjøre, er å innse at det finnes en kulturspreder som biblioteket, som både formidler musikk og film, men hvor litteraturen – både den skjønne og den nyttige – ennå er et hovedfokus, og erkjenne at det finnes en gråsone mellom kommersiell og offentlig gratis spredning som er i medget dynamisk bevegelse i det nye, digitale feltet, og at dette krever en utredning som går parallelt med den næringsorienterte. Bare når man har belyst disse gråsonene, kan man trekke konklusjoner om hvordan Åndsverksloven må se ut i fremtiden.

Regjeringen har dessverre påført seg selv en digital blindsone når det kommer til litteraturen. Det er ikke kommet frem noe som tilsier at arbeidet med lovrevisjonen, sammenslåingen av Nasjonalbiblioteket og B´en i ABM-u, og momsspørsmålet sees i sammenheng. Det vi trenger nå, mer enn noensinne, i lys av utviklingen, er helhetstenkning og vidsyn. Dessverre virker begge deler helt fraværende.

(Opprinnelig skrevet for tidsskriftet Bok & Bibliotek, 10. mars 2010.)