I forbindelse med rapporten gjorde jeg noen intervjuer. Dagsavisens ligger her, og Klassekampens her. På Eirik Newths forfatterblogg utspiller det seg en kontinuerlig diskusjon med ganske interessante momenter; den finner du her. Og på digi.no kom en interessant kommentar fra Eirik Rossen, som nevner noen perspektiver jeg ikke fikk med (i denne omgang).

Den 26. mars vedtok Norsk kulturråd fordelingen av midlene til uke- og månedsaviser, som Kulturdepartementet påla rådet å administrere i 2007. Disse publikasjonene fikk tidligere statsstøtte direkte fra Stortinget som enkeltposter, etter å ha kommet inn i det politiske systemet under regjeringer av vekslende farve. Opp gjennom årene hadde så uensartede publikasjoner som kristne ukeaviser, magasiner om flerkulturelle spørsmål, en kvensk kvartalsavis og en kommunistisk medlemsavis kommet inn under denne støtten, som etter hvert manglet konsistens.

Stortinget har de siste par tiårene i større og større grad søkt å kvitte seg med detaljavgjørelser for å kunne konsentrere seg om rammer (noe som er en diskusjon i seg selv). Nå overførte det disse publikasjonene, og de midlene som fulgte med dem, til Kulturrådet. De ble underlagt Faglig utvalg for litteratur og allmenne tidsskrifter, hvor jeg sitter som medlem. Det var et naturlig valg, ettersom det forelå åpenbare grunner til å se på grenselandet mellom tidsskrift og avis for flere av publikasjonenes vedkommende.

Fagutvalget behandlet saken gjennom en rekke møter over halvannet år, med henblikk på å få frem retningslinjer for disse publikasjonene. Det var en vanskelig prosess, og saksbehandlingen var grundig og pertentlig, og etter mitt syn meget god. Etter det ble selve vurderingen overlatt til et etter mitt syn høyt kvalifisert vurderingsutvalg med medieprofessor Helge Rønning ved UiO som leder. Jeg har ikke sittet i vurderingsutvalget eller deltatt i noen intern debatt om saken etter at retningslinjene var ferdige fra Fagutvalgets hånd og gikk til selve Kulturrådet.

Vurderingsutvalget valgte å avvikle støtten til fem publikasjoner, som får en utfasingsperiode på to år, men naturligvis kan søke påny i løpet av utfasingen. Av disse har to akseptert vilkårene og beslutningen, mens tre har protestert.

En av de tre er Le Monde Diplomatique, som har fått fratatt støtten på en teknisk klausul i retningslinjene: Kravet om at “Oversatt stoff som ikke er originalskrevet for avisa, må ikke utgjøre mer enn 40 % av den totale stoffmengden.” For Le Mondes vedkommende er mengden oversatt stoff oppe i 60-70 %. Mot denne avgjørelsen har både grunnleggeren Truls Lie og redaktør Remi Nilsen protestert heftig, på det grunnlag at stoffet er originalskrevet for avisa, men oversatt.

Deres fortolkning er søkt. Jeg tror ikke retningslinjene er til å misforstå i fullt alvor, selv om Fagutvalget eller Rådet sikkert kan tydeliggjøre intensjonen; som med alle nye ordninger må man høste erfaringer i starten, og justere deretter. Retningslinjene i denne saken måtte bli utformet slik at de ivaretar fremtidens søkere, ikke bare bygger en ramme rundt de som allerede var kjente. Oversatte artikler er bra; Norge trenger mer horisont. Men det vil være umulig å støtte en lang rekke tilsvarende publikasjoner på lik linje, om de skulle dukke opp. Og vi kan ikke særbehandle publikasjoner slik Stortinget i sin tid gjorde.

Lies og Nilsens innvendinger er naturligvis prosedyre for offentligheten og neste søknadsrunde. I mine øyne bør de være velkommen tilbake; de er en særpreget og interessant publikasjon. Men jeg håper de innen den tid har sett seg om etter norske skribenter som kan supplere avisen, og som passer inn i den intellektuelle tradisjonen og det konseptet Le Monde befinner seg innenfor. Da ville magasinet få langt større betydning i den norske offentligheten.

Når det gjelder kommunistavisa Friheten og kristenavisa Norge IDAG, har vurderingsutvalget fratatt dem støtte på grunn av manglende journalistisk og redaksjonell kvalitet. Det har vært lagt ganske stor vekt på manglende sjangerforståelse.

Det at disse to avisene, med utvalgets skjønnsbaserte begrunnelse som basis, har falt ut, har skapt et hylekor langt utover de to publikasjonenes naturlige rekker.

Mest svulstig og tøvete har naturligvis kommunister og den delen av kristenfolket som Norge IDAG representerer vært. Og ironisk nok har debatten, slik de har formidlet den, fremvist nettopp en slik lav følelse for sammenhengen mellom stil og substans, og for sjangerbevissthet, som de er fratatt støtten for. Friheten påstår for eksempel at det er avisas “prioriterte stoffområde som ikke (er) verdig for offentlig debatt”, kaller avgjørelsen “udemokratisk” uten å forklare hva de mener med det, og påstår seg “tiet i hjel”.

Norge IDAG er enda mer uvederheftig. På en løpeseddelpreget gavegiroblankett som medfulgte avisa skriver redaktør Finn Jarle Sæle: “Avgjørelsen er (…) et forsøk på å kneble kristenfolkets ytringer.” Orden “kristenforfølgelse” blir brukt andre steder i avisa.

Norge IDAG hopper notorisk bukk over det faktum at en annen kristenavis, Korsets Seier, fikk en solid økning i tilskuddet. Det skyldtes rett og slett at den er en skikkelig, grundig avis. Den forholder seg til sitt stoffområde, og er altså langt smalere redigert enn f.eks. den kristne dagsavisen Vårt Land, men den gjør det på en journalistisk vederheftig måte.

I Norge IDAG, i motsetning, sauser man sammen kommentar og journalistikk uten hensyn til pressefaglig tankegang. Den aller beste demonstrasjonen av riktigheten i Vurderingsutvalgets avgjørelse er det assisterende redaktør i avisa, Bjarte Ystebø, som kommer med i nr. 14-15 2009, der han over to sider skriver en tendensiøs, mistenkeliggjørende, og nesten surrealistisk usammenhengende reportasje fra møtet avgjørelsen falt i, som han kaller “kommentar”.

Ystebø har også kalt Kulturrådets avgjørelse en innskrenking av ytringsfriheten. Det er rent tøv. Kulturrådet har lagt begrensninger på enkelte publikasjoners ytringsevne; de har ikke gjort eller sagt noe som berører ytringsfriheten.

I Friheten er det trosbekjennende stoffet av en annen natur, ettersom de er en medlemsavis for Norges Kommunistiske Parti, og utmerker seg ved å ha et betydelig innslag oversatt stoff fra den kinesiske stats pressebyrå. Men de har mye til felles med Norge IDAG i måten de bedriver mistenkeliggjøring og demonisering av motstandere på, gjennom unyansert, nesten paranoid språkbruk. Begge aviser preges av manglende sans for nyanser, og for forholdet mellom form og innhold. Og det er naturligvis, i dypeste forstand, nettopp hva de er fratatt støtten for, ikke innholdet per se.

Jeg vil gjøre det helt klart at jeg håper begge aviser kommer tilbake etter en selverkjennelsesprosess som handler om hvordan de formidler hva de står for, ikke hva de står for.

For det er sakens kjerne: Det går an å debattere relasjonene mellom form og innhold, og det er Kulturrådets vurderingsorganers oppgave å gjøre det. Det kalles skjønn. Det meste av det vi kaller kultur i normal tale handler om skjønn, om et kvalitetsbegrep som er flyktig og derfor må debatteres. Kulturrådet bør, og har mange steder nedfelt at det skal, utvises skjønn.

Gjennom debatten rundt Friheten og Norge IDAG har langt flere presseorganer utvist en problematisk frykt for skjønnsutøvelse omkring dem selv. Både Aftenposten, Klassekampen og Redaktørforeningen har brukt formuleringer omkring bruken av skjønn som har vært holdt i like mistenkeliggjørende stil som Norge IDAG og Friheten: “Smaksdømming” og “synsing” er de mildeste ordene som har vært brukt. Og både Aftenposten og Klassekampen, for å nevne to, går etter mann, og ikke ball.

Det som skremmer meg i denne debatten, er at slike, presumptivt seriøse aviser, med  hele Redaktørforeningen i ryggen, tydeligvis frykter selve debatten omkring hva som er god og dårlig journalistikk, og ønsker seg en frihet fra annen ransakelse av hva de holder på med enn selvransakelsen. I praksis betyr det at man ønsker å la bukken passe havresekken, og ikke bare i økonomisk forstand, men i spørsmålet om hva kvalitet er. Det er problematisk når Redaktørforeningen i sin uttalelse skriver: “Vedtektene og de begrunnelser som er gitt bærer preg av smaksdømming, noe som åpenbart er uheldig ved tildeling av offentlige midler som har som mål å ivareta meningsmangfold og et variert offentlig ordskifte.”

I virkeligheten er det stikk motsatt: Det er ofte nettopp de skjønnsmessige forskjellene, eller smaksforskjellene om man vil, som utløser og dermed ivaretar det offentlige ordskiftet. Det er de som målbærer en uenighet som over tid kan kaste lys over hva som er kvalitet eller ikke, og skape nyanserikdom. Det jeg ønsker meg av Friheten, eller Norge IDAG, eller Le Monde, er en avis jeg kan lese, finne motstand og utfordringer i, og ta nyansert stilling til, ikke bare en jeg kan forholde meg til med et helt verdensbilde som grunnleggende premiss, og dermed måtte akseptere eller forkaste i sin helhet.

Det er himmelvid forskjell mellom å utøve skjønn og å synse: Det første er kvalifisert og opplyste, basert på erfaring, gjennomreflekterte holdninger, og ydmykhet overfor oppgaven. Det andre er en tilfeldig og uopplyst betraktning. At media selv har et problem med å skille mellom de to, betyr ikke at Kulturrådets organer har det.

Spørsmålet er om ytringsfrihets-fanen har blitt et jernteppe mellom media og enhver kritikk av media. La oss få mye mer debatt rundt avisene, ikke mindre! Og la mer av debatten, ikke mindre, gå på om de gjør jobben sin godt nok: Om de vet forskjell på kommentar og reportasje, om de er informasjonsorganer eller påvirkningsorganer, hvor de henter sine informasjoner, etc. etc. Det skremmer meg at både Klassekampen, Vårt Land, Aftenposten og Redaktørforeningen i bunn og grunn tar til orde mot ordninger som kan fremprovosere en slik debatt.

Noe av styrken ved litteraturens støtteordninger er at de ikke er automatiske, men har et element av utvalg ved seg, gjennom såkalte “nullinger” eller selektive ordninger: Det er den skjønnsmessige vurderingen som igjen og igjen åpner for en fundamental debatt om kvalitet, og som jeg personlig tror gjør at den norske litteraturen har en slik styrke som den har. Media trenger heller flere nullinger, enn færre!

Et poeng til slutt: Mange har ment at denne støtten burde vært håndtert av Medietilsynet, som forvalter den vanlige pressestøtteordningen. I det er jeg helt enig. Kulturrådet er pålagt å utføre denne oppgaven, av Kulturdepartementet. Mange av oss ønsket den ikke, tvert om var både mitt og flere andres første spørsmål om det var mulig å takke nei til oppdraget.

Det var det ikke, så vi har utført det; etter mitt syn på en god måte, og selvfølgelig på Kulturrådets og Fagutvalgets premisser, som er og bør være basert på et innslag av skjønnsmessige vurderinger.

Men for all del: Frata oss det gjerne. Vi har nå løst et par iboende problemer, som å sondre mellom avis og tidsskrift på en bedre måte, og derigjennom fått frem hva som kan overføres til Medietilsynet. Det vil være utmerket, renslig og prinsipielt riktig, om ordningen overføres dit så snart som mulig. Men da håper jeg at den også der vil bli håndtert slik at den skaper debatt, og ikke omgjort til en automatisk, numerisk og sløvende støtteordning.