Bill Brysons USA-reise

Dette er forordet til den utgaven som kom i Bokklubbens Reisebibliotek i 2008. Det var tøft å ta beslutninger om hva man skulle skrive i et forord til en sånn bok akkurat høsten 2008, mens valgkampen Obama/Bush sto på. Til slutt måtte jeg se bort fra hele det samtidige bildet.

Turist i eget land

“USA – det tapte kontinent” er en unik bok, og det er nok bare Bill (egentlig William McGuire) Bryson som kunne skrevet den.

Bryson ble født i Des Moines, Iowa, i 1951. Han hoppet av universitetsstudiene i 1972 for å dra på ryggsekk-ekspedisjon i Europa. I 1973 tok han opphold i England, men dro tilbake til USA i 1975, for et par års tid, for å fullføre universitetsutdannelsen. Han slo seg til i England for godt i 1977, og arbeidet som journalist og redaktør i The Times og The Guardian, før han ble frilansskribent i 1987.

I 1989 dro han tilbake til USA for å skrive en reiseskildring. Utgangspunktet – prosjektet, mandatet – for reisen er todelt, og klart og tydelig:

For det første jakter han på en arketypisk amerikansk småby som han kaller Amalgam, slik den fremstår i småborgerlig lykke og prakt både i Brysons egne forestillinger, og i den store amerikanske mytologien skapt av klassiske filmer og annen mediepåvirkning fra midt-på-30- til litt-utpå-60-tallet.

For det andre – og selvsagt i kombinasjon med denne jakten – velger han å basere reiseruten på de samme forestillingene. Han reiser til steder han har vært i sin barndom, og steder han har hørt om, og mener at han burde ha sett. Med andre ord handler det om typiske amerikanske steder, enten vi snakker om historien, kulturen eller naturperler; Gettysburgs borgerkrigsslagmarker, Gracelands Elvis-juggel eller Grand Canyons majestetiske vista.

Gjennom hele boka trekker Bryson veksler på disse barndomsopplevelsene og forestillingene, holder dem opp mot den amerikanske samtid han opplever i 1989, og spør seg selv: Hva holder mål? Hva har gått galt? Hva har ikke gått galt? Hva var sant, men er nå usant, og hva var løgn hele tiden?

Dette utgangspunktet gjør at man må ha et par ting i mente når man leser denne boka, og det første og viktigste er dette: Bill Bryson er ikke bare en reisende i sitt eget opprinnelsesland, han er en turist både i landet og i sin egen forestillingsverden.

Det er derfor overveiende turistens USA vi møter gjennom denne skildringen, på alle plan: Både i den faktiske reisen, og i de tanker og hendelsen den utløser. Bryson står på som en ekte turist, grådig etter å få med seg mest mulig langs veien. Han kunne valgt å stoppe opp og bruke mer tid på hvert enkelt sted, hver enkel opplevelse, men han gjør ikke det. Han holder fast ved konseptet, og insisterer på å være den typiske turist, en bilturist som sveiper over en stor del av kontinentet så effektivt og kjapt som mulig. Fart er dagens orden, fordi den typiske turisten skal rekke over så mye, og fart forhindrer muligheten til å dvele ved enkeltelementer. Det er turistens kjappe snapshots, ikke kunstfotografens utpønskede komposisjoner vi ser her.

Bryson vektlegger dette aspektet også gjennom de hyppige skildringene av andre turister han møter på sin vei; det er faktisk møtene med turister som er de fremtredende gjennom boka. Og turistene er mangeartede, fra de mest skrekkelige amerikanske camping-turister, til “et par norske studenter. Du kan se at de er norske fordi de har rosa fjes og ser sunne ut og har blå ankelsokker i sandalene.”

Det andre man skal være klar over, og som beskrivelsen av de norske studentene peker på, er at Bill Brysons metode er den satiriske humoristens, ikke den påstått objektive metoden til journalisten eller den vitenskapelige observatør. Om man skal lete etter slektskap her, er det hverken til Lewis & Clarkes store naturvitenskapelige, geografiske og kulturelle kartlegging av det amerikanske vest-kontinentet kort etter nasjonens fødsel, eller til Jean Baudrillards sosiologiske observasjoner av USA som mytologisk sted fra samme tiår som Brysons reise.

Bryson er i slekt med en helt annen, undergravende, subkulturell og samtidig erke-amerikansk komedietradisjon. Noen av fetterne hans er de krasse og kontroversielle stand-up-komikerne Lenny Bruce og nylig avdøde George Carlin, nyjournalister som Hunter S. Thompson og forfattere som William Burroughs. Folk med et skarpt og kritisk blikk, en evne til å ta tanker helt ut, koste hva det koste vil, og si tingene uten omsvøp.

“It´s funny ’cause it´s true,” er en svært amerikansk komedie-holdning; en krass, svart humor som er rett på sak, rett opp i fleisen på mottakeren, og bare akkurat såpass overdimensjonert og tilspisset at det fremhever sannhetsgehalten, like mye som humoren.

Det kan tidvis gå direkte brutalt for seg hos Bryson. Han ser noe, og han nøler ikke med å fortelle leseren hva han ser, og deretter kommentere det, på aller krasseste vis. Her er Brysons tanker på tampen av et ubehagelig møte:

“Harvey må ha vært usigelig åndssvak og uutdannet – utvilsomt begge deler – for ikke å klare å holde følge med en 16 år gammel burger-selger på McDonald´s. Og på toppen av dette var han altså gift med en kvinne som var sjuskete, indiskret og hadde en rompe som en låvedør. (…) Selv ungene hans var stygge som en ulykke. Jeg var nesten fristet til å gi en av dem en ørefik selv da jeg gikk ut av døren. Det var bare noe med det vemmelige lille ansiktet som gjorde at du klødde etter å fike til ham.”

Det finnes en del slike partier hos Bryson. Man skvetter tidvis når man leser, og undrer seg over hvorvidt man bør akseptere den slags grusomheter. Men i ens stille sinn – med mindre man er en humanist av gandhisk støpning – blir man sittende og tenke: Jovisst, jeg har truffet på slike mennesker selv. Og jeg hadde også lyst til å fike til dem.

Det tredje, og kanskje viktigste, man må huske på når man leser, er hvor USA befant seg i 1989. For ting endrer seg.

Hvis Amalgam skulle ha eksistert, må det ha vært en gang mellom 1933 og 1963. Det er presidentene Roosevelt og Truman, med deres New Deal-politikk og gjenoppbygging etter krigen, full av europeiske og til og med spesifikt skandinaviske ideer (”Look to Norway!”) som grunnlegger Brysons amerikanske drøm. Den høyst moderate republikaneren Dwight D. Eisenhower videreførte stort sett forgjengernes politikk, og John F. Kennedy ville neppe ha brutt med 30 års progressive ideer.

Drapet på Kennedy må – mer eller mindre velfortjent – stå som symbol på slutten av en optimistisk æra, og i ettertid synes årene fra Kennedy ble skutt til Ronald Reagans presidentskap som en sammenhengende ferd mot mørkets hjerte: En Lyndon B. Johnson-administrasjon med store planer om “the Great Society”, som blir lammet av Vietnam-krigen og ender i både nasjonal og personlig tragedie; drapene på Martin Luther King jr. og Robert F. Kennedy i løpet av noen få måneder, og med det en borgerrettsbevegelse som blir satt tilbake i kampen for likestilling; presidentskapet til Richard M. Nixon (og utenrikspolitikken til Henry Kissinger), preget av korrupsjon, hykleri og brutalitet, og avsluttet i vanære; Gerald Fords mørkt komiske interimstyre; og Jimmy Carters talentfattige enkeltperiode. Nesten 30 års nedtur.

Etter det kom Ronald Reagans presidentperiode, åtte års styre som er vanskelig å vurdere i dag. Spør man konservative amerikanere (eller for dens saks skyld europeere) er det åtte år med nasjonal restorasjon det handler om; en ren triumfferd. Spør man mer kritiske røster handler det om tolv år med fullstendig feilslått økonomisk politikk, klassisk “ugly american” utenrikspolitikk, og skarpt reaksjonære trekk.

Det som er vanskelig å argumentere mot, er at den neo-konservative retorikken, som la så stor vekt på USA´s moralske lederskap i verden og det amerikanske demokratiets moralske overlegenhet fremfor de store og små diktaturene man utpekte som fiender, fra Iran til Sovjetunionen, faktisk gjenreiste amerikansk selvtillit. I hvor stor grad den utenrikspolitiske steilheten som utsprang av og samhandlet med denne retorikken, bidro til Berlinmurens og deretter Sovjetunionens fall, er ikke lett å si, men den gamle radiomannen Reagan ble på mange måter den siste “Voice of America”, sendt til østblokk-landene for å propagandere for den amerikanske livsstilen.

Reagans presidentskap handlet minst like mye om persepsjon som om substans; mer om nasjonalstolthet manifestert gjennom symbolhandlinger og retorikk, enn om virkelig å utrette noe konkret. Han demonstrerte – om enn bare i politikken – åndens makt over materien.

Mitt første møte med USA skjedde på begynnelsen av 80-tallet, og jeg kjenner igjen det samme USA i Brysons beskrivelse; litt shabby og nedslitt, uten noe særlig mystikk og romantikk. Da jeg la ut på min neste større tur til landet, på midten av 90-tallet, hadde det skjedd store endringer: Det virket plutselig som et mye mer moderne land. Kaffebarene var kommet i Seattle, New York hadde begynt å få bukt med kriminaliteten og man kunne slappe av i Central Park på en annen måte, arkitekter av latinamerikansk opprinnelse hadde satt et funky preg på downtown Miami. USA fremsto som hipt, trendy, renovert. Om Bryson hadde utsatt sin hjemkomst fem-seks år, tror jeg han ville sagt seg til dels enig.

Men USA var ikke sånn i 1989. Da var det nok mer sånn som Bryson så det, med hans spesielle briller på. Et land som fortsatt var preget av Ronald Reagans pompøse, neo-konservative retorikk, men ennå ikke begynt den metamorfosen det ennå befinner seg i.

Da er det godt at Bill Bryson langt fra er noen total pessimist. Det er en svart humorist som skriver, ja, men han er en amerikansk svart humorist. USA handler – merkelig nok, når man ser hvilke naturlige og selvpåførte katastrofer landet herjes av, fra orkaner til håndvåpen – fortsatt om et stort håp, og Bill Bryson er ikke amerikaner for ingen ting. Han ser at ting er bra, og sier fra om det, med respekt og oppriktighet, på samme måte som han harselerer respektløst over det som bare fortjener harselas. I George Washingtons hjem på Mount Vernon finner han håp og tanker om storhet, og i Elvis Presleys fødeby Tupelo finner han en pussig verdighet. Bill Bryson er villig til å gi keiserne det som keisernes er, på alle vis.

Og Amalgam…? Se selv.