Devil Gate Drive

I forbindelse med utgivelsen av “Størst av alt” (2004) fikk jeg et samarbeid med Universal om en tilhørende glam-samling, som kom ut under tittelen “Devil Gate Drive”. Jeg tror det er Norges første skjønnlitterære bok-soundtrack (reise- og kokebøker var aller først ute), og jeg er ennå rimelig fornøyd med samlingen.

Glam!

Dette er noe så uvanlig som et soundtrack til en bok, min roman Størst av alt. Uvanlig, men kanskje ikke så rart som det lyder. I boka bruker jeg glam – både musikken og konseptet – på forskjellige måter; som lydspor, som metafor, og som effekt. Musikk har vært et referansepunkt i alt jeg har skrevet av skjønnlitteratur. Men Størst av alt fortjente et soundtrack, og glam fortjener en skikkelig revival, så jeg gikk til Universal og fikk dem med på denne ville idéen om et soundtrack til en roman. Og her er det….

Glam! Ordet maner frem bilder av glitter og paljetter, slangeskinnsdresser og tartankostymer, tung øyensminke, platåsko og pompadurfrisyrer; en lang rekke kitschy smakløsheter av forskjellig slag. Men også av en rekke udødelige og ganske forskjelligartede øyeblikk i pop/rockmusikkens historie. Så hva var egentlig glam?

Svarene er like mange som det finnes fans av sjangeren. Denne samlingen er ett slikt svar. Det er et personlig utvalg, og man kan ikke få med alt; det må gjøres valg. Å skaffe rettigheter til alt man ønsker seg er heller aldri mulig. Men i all ydmykhet tror jeg det er et representativt utvalg, en del av glam´ens kanon, ment å ringe inn bredden i glam, mer enn å være et minste felles multiplum; det er den eneste måten å gjøre det på.

Ser man på en slags kronologi, er det kanskje riktigst å si at T. Rex´ “Ride a White Swan” fra 1970 var den første glam-låten. Men svaret er ikke fullt så entydig; det er, musikalsk sett, fullt av elementer som minner om glam på The Beach Boys´ Pet Sounds, på The Beatles´ Sgt. Pepper, og ikke minst Abbey Road. Og ser man på kostymeringen – og den er ikke mye mindre viktig enn musikken i denne sammenheng – må man igjen trekke frem Sgt. Pepper- perioden til The Beatles, og i tillegg huske Jimi Hendrix´ sprakende antrekk; ja, linjen går helt og rett tilbake til Little Richard og Elvis.

En sjangerdefinisjon vil alltid være et spørsmål om hvor langt ut man skal trekke den. Steve Harley, for eksempel, har gjennom hele karrieren innstendig benektet at han hadde noe med glam å gjøre. Har han rett i det, så må man kanskje også fjerne Roxy Music, Sparks og Lou Reed fra listen. Men naturligvis tar han feil! Cockney Rebel, i hvert fall, var så glam som noe, fra silkedresser og bowlere til den bløte, stakkato pumpende basslyden på singler som “Judy Teen” og “Mr. Soft”.

Ett eksempel på hvor vanskelig det er å definere glam eksakt: Det ville ikke falle meg inn å definere Lou Reed som en rendyrket, permament glam-artist, men albumet Transformer – i kraft av lydbildet og låtmaterialet, påvirkningen fra produsentteamet David Bowie og Mick Ronson, og den tvetydige seksualiteten man finner på platecoveret – er et renheklet glam-album, og følgelig må man ta med Lou Reed på listen over glam-artister i en viss periode av hans karriere. David Essex er også et kasus her; han så slett ikke ut som en glam-artist, og ikke alle album-låtene lyder slik, men singlene er utvetydig glam.

Og så er det naturligvis forskjellen mellom glam rock og glam pop: Det er musikalsk sett langt fra f.eks. Sensational Alex Harvey Band (SAHB) til Rubettes. Til dette bildet hører også forskjellen mellom de klassiske singer/songwriterne – Bolan, Bowie, Harley, f.eks. – og de bandene og artistene som hadde låtskriverteam i ryggen. Men Mike Chapman og Nicky Chinn er, på sitt vis, like mye glam som de artistene som oppnådde større kredibilitet ved å skrive låtene selv, med en artiststall som rommet The Sweet, Suzi Quatro og Mud, blant andre. Men skillet mellom rock og pop var aldri entydig; rockere som Reed og Mott the Hoople pop´et, selv de mest pop-orienterte som Rubettes og Bay City Rollers rocket.

Det teatralske var også en essensiell del av det hele, fra Bowies alter ego Ziggy Stardust, til SAHB´s operatiske eksesser på scenen. Glam var, i så måte, en kraftig reaksjon på sekstitallets nedstrippede wysiwyg-sceneshow. Glam handlet i overveldende sterk grad om regi, om å iscenesette seg selv, om rollespill. Selv Gary Glitter var et kunstprodukt; selv Steve Harley var, de første årene, ikke Steve Harley, men the Cockney Rebel.

Et annet særtrekk var det urene og nærmest opportunistiske i de musikalske påvirkningene; glam rappet hemningsløst, men ikke ukritisk, fra musikkhistorien. Det man gjorde var å kaste ut hovedstrømmene fra den siste delen av sekstitallet, mest innlysende blues´en, og vende tilbake til et lettere sound hentet fra femtitallets doo-wop og soul, Phil Spectors jentegrupper, The Monkees (man kan føre en sak for dem som det første glambandet!) og mod-bandenes pop. Så mikset man det sammen med melodilinjer hentet fra cabaret-musikk, fra repertoaret til Tom Jones og Shirley Bassey, fra Rodgers & Hammerstein, fra music hall og varieté og Sinatra-style jazz. Utvalget av coverlåter glamartister spilte inn opp gjennom årene, med Bryan Ferry i spissen, avslører påvirkningsgrunnlaget med all tydelighet.

Mange vil ha det til at glam var et britisk fenomen, men Lou Reed, Alice Cooper, og andre amerikanske artister holdt glam-fanen høyt på forskjellige måter, i kortere eller lengre perioder. En amerikansk versjon av den, med stjerner og striper, men glitrende glammet opp like fullt. Suzi Quatro og Sparks kom, tross alt, fra USA. Og selv om The Osmonds bare hadde én soleklar glam-låt var look´en og konseptet en amerikanisert glam-variant.

Det varte i seks år, som en nokså entydig sjanger. I 76 var Bowie på vei inn i et radikalt samarbeid med Brian Eno; Roxy Music var midlertidig oppløst, og skulle vende tilbake med det sofistikerte discopreget på Manifesto; Steve Harley flyttet til California og la ut på en kronglet landevei som FM-artist, og Marc Bolan – som skjønte hva det neste store ville være – begynte å bygge opp et selvbilde som “the godfather of punk”. Sailors Girls Girls Girls har fått æren av å være den sist utgitte singelen på denne skiva, og det er bare såvidt man kan innlemme dem i glam´ens Hall of Fame; i 1976 var det hele historie.

Eller…? Tja. Hva var vel discobølgen fra Saturday Night Fever og utover, annet enn glam på en annen rytme? Så ikke Abba ut som glam fortsatt, da de holdt de siste konsertene i 1980? Hva var Spandau Ballet og Duran Duran og Miami Vice? Hva med Marilyn Mansons Mechanical Animals, hva med Suede og Blur? Hva med Pulp Fiction?

Glam, selvsagt. Glam døde aldri. Dette albumet er et soundtrack til en bok, et soundtrack til en æra, forhåpentligvis et soundtrack til noen gode fester. Men det er ikke en nekrolog, men en dokumentasjon av røttene. For ånden lever i beste velgående. Glam lever!