Morten Harry Olsen

Fra “Golfballens flukt”

Det er vanskelig å karakterisere “Golfballens flukt”, den siste boka jeg har gitt ut så langt (2007), utenom ved undertittelen “18 meditasjoner over golf”. Det er riktignok et historiekapittel der, og en slags innføring, men alt er resultatet av en form for meditativ virksomhet på og utenfor banen. Denne sjette meditasjonen er kanskje den mest sentrale, på et vis.

Om zen, meditasjon og sporet av en golfball i flukt

Det er på tide å si noe mer om zen – en avart av buddhisme – siden dette er et tema som vil løpe gjennom denne boka. Først vil jeg si at jeg ikke betrakter meg selv som noen ekspert i idéhistorisk eller fagfilosofisk forstand. Jeg er heller ikke zen-buddhist, ettersom jeg ikke bekjenner meg til mange læresetninger (grader av vegetarianisme) og trosbekjennelser (reinkarnasjon) en buddhist bør kunne gjøre.

Zen er en avart av buddhisme som gjorde seg gjeldende fra ca år 500 og utover, og som i større grad enn buddhisme som sådan vektlegger meditasjonsteknikker som veien til erkjennelse. Men zen er noe mer og annet enn det, og som kan frigjøres fra en formell buddhistisk tenkning.  Zen er en holdning til livet, en måte å se verden på. Og denne holdningen om måten finner jeg fruktbar i alle aspekter av livet, både hverdag og spesielle utfordringer.

Holdningen er undrende, den respekterer at tilværelsen er motsetningsfylt, og den uttrykker en tro på at visdom – innsikt, klarhet – kan oppnås gjennom øvelser og metoder innrettet på å få oss til å glemme vårt eget, og være mer observant overfor verden. Den japanske zen-mesteren Dogen Kigen, som levde fra 1200 til 1253, har sagt det mer komprimert og presist enn noen annen:

             Å studere buddhisme er å studere seg selv

            Å studere seg selv er å glemme seg selv

            Å glemme seg selv er å bli opplyst av alle ting

Det er en linje i denne koan (læresetning) som for de fleste ved første blikk virker komplisert: Å studere seg selv er å glemme seg selv. Hva innebærer det? En nøkkel til dette finnes i zen-meditasjonen. Svært forenklet kan det sies slik:

I mange meditasjonsteknikker finnes et krav om å tømme hjernen. Dette er både feil og umulig. Riktig meditasjon handler om å fokusere på noe, men noe så lite eller ubetydelig at tankene dreier seg som noe som ikke forstyrrer for andre tanker. Man fokuserer for eksempel på sin egen pust, og lar seg oppsluke av ens egen naturlige pusterytme. Etter hvert kommer andre tanker til, men da er disse tanker man har åpnet seg for, ikke tanker man har konsentrert seg om å frembringe, og man har glemt seg selv som resultat.

Igjen understreker jeg at dette – som mye i det videre – er ekstremt forenklet. Men det antyder noe vesentlig ved zen-holdningen: Den dagen man virkelig glemmer seg selv i stor skala, kan man også oppleve opplysning i stor skala.

Dette er hva zen i sin reneste, høyeste og mest munkeaktige form er ute etter, naturligvis: Nirvana, den sinnstilstanden man oppnår når man mister alle illusjoner og vrangforestillinger om tilværelsen og ser verden som den er; og når man selv slutter å lide av menneskelig smålighet i alle varianter; grådighet, begjær, frykt, osv.

Men både i denne høyreligiøse formen for zen, og i min mer dagligdagse variant, er det nyttig å slippe taket på mange måter. En innsiktsfull zen-parabel handler om to munker som vandret langs en gjørmete landevei og støtte på en vakker pike. En av munkene løftet henne opp, bar henne over det verste gjørmepartiet, og satte henne ned på den andre siden. Langt ut på kvelden spurte den andre munken hvordan han kunne gjøre noe slikt, ettersom de ikke hadde lov til å røre kvinner. Den første svarte: “Jeg har satt henne ned for lenge siden, og du bærer ennå på henne!” Dette – det å klare å slippe taket – skal vi komme tilbake til i golf-sammenheng.

En av de vidunderlige tingene ved zen er dens årvåkenhet overfor livets paradokser, og livet er virkelig fullt av dem: Vi er mest lykkelig når vi ikke tenker på å være lykkelig; en fysisk smerte kan bli så stor at vi blokkerer den ut og ikke lenger føler den, og så videre – tilværelsen vår er full av banale, men ofte meningsfylte munnhell og visdomsord som minner oss på paradoksene.

Zen dyrker paradoksene. Noen ganger nesten til det absurde – det finnes zen-retninger som med rette kalles “robot-zen” – men alltid med en viss treffsikkerhet. Det ligger for eksempel i det ovennevnte meditasjons-utgangspunktet, om å tillate tanker for etter hvert å tømme hodet for tanker. I dette ligger erkjennelsen om at det er umulig å oppnå rendyrket tanke-løshet, men at det likevel er ønskelig. Slik opererer zen alltid i grenselandet mellom det som er umulig, og likevel ønskelig – for eksempel fullstendig kroppslig renhet, fullstendig ærbødig fremtreden, eller det å være et hundre prosent godt menneske, for å si det dagligdags.

Et av de klassiske zen-spørsmålene er det paradoksale: Hva er lyden av én hånd som klapper? Men et slikt spørsmål er ikke ment å gi et svar, men å gi rom for ettertanke og et fokus for en meditasjon.

Ordet “meditasjon” blir ofte misbrukt eller innsnevret, ofte av en spesiell praksisretning eller guru som er ute etter å markedsføre en spesiell variant for kommersiell vinning.

I virkeligheten er det et ganske åpent ord. Det kan bety å tømme hjernen for alt innhold, eller nærmest det motsatte: En fokusert tankeprosess rettet mot en høyere idé, en guddom, eller egentlig hva som helst. Man kan altså rett og slett bare “meditere”, eller man kan “meditere på” eller “meditere over” noe.

Det er for eksempel mulig – og med tradisjonelle zen-teknikker – å gjennomføre en meningsfull “meditasjon på golfballens flukt”. Sett deg godt til rette i en stol, pust normalt, slapp av så godt du kan, og begynn å danne deg et bilde – en film i sakte kino – av golfballens flukt fra du treffer den med en kølle til den har stoppet å rulle på fairway. Gjenta filmen noen ganger mens du raffinerer den; gjør ballbanen bedre, gjør bildet skarpere – det du trenger å forbedre fra første “visning” til du er fornøyd.

Poenget med øvelsen? For det første slapper du av fra hverdagen; det er et lite friminutt. For det andre skaper det en følelse av harmoni og velvære som du tar med deg en time eller en halv dag eller så. Og hvis du gjør det før du skal spille golf, er det mulig at du klarer å repetere det på banen. Denne meditasjonen kunne gjerne vært kalt “sporet av en golfball i flukt”.

Zen dyrker også – og igjen enkelte ganger til overmål, når det kommer til munkevesenet – nuet. Den moderne zen-mesteren Shunryu Suzuki (1905-71) sier: “Vi bør verdsette det vi gjør. Det er ingen forberedelse til noe annet.” Og: “bare å sitte, uten noen idé om å oppnå noe (…) like stille som vår opprinnelige natur – dette er vår praksis.”

Meditasjonsteknikkene henger sammen med dette: Pusteøvelsen handler om å komme seg inn i nuet, og stenge ute tanker på fremtid og nåtid, på hva bare og hva om.

Og det er viktig å være tilstede i nuet om man skal ha håp om å slippe taket, å unngå begjær. Den som begjærer noe, lever naturligvis ikke i nuet, men har et fremtidig mål for øye. I moderne begreper kan vi snakke om forskjellen på å være målorientert og prosessorientert. Zen er i ekstrem grad prosessorientert; ja, med dens sans for paradokser i den grad at den helst vil fjerne fokus fra selve prosessen, også.

Men det er ikke den mest ytterliggående zen vi skal ta med oss videre; vi skal gi munkene det som munkenes er. Samtidig er det viktig å se motsatsen: Ekstremt begjær er mer skadelig – og i motsetning til ekstrem zen ofte både for oss selv og andre – enn total mangel på begjær; å aldri leve i nuet er å gå glipp av mange gleder i livet. Derfor er det viktig å ha med oss en forenklet og dagligdags zen videre.