Denne artikkelen sto på trykk i Norsk Ukeblad i begynnelsen av 2009.
“Vennlig hilsen Jack the Ripper”
Natten til fredag 31. august 1888 var usedvanlig rå og kjølig i London, selv etter denne smog-herjede byens standard. I den fattige Whitechapel-slummen på østkanten, der over 1200 heltids prostituerte holdt til, i tillegg til alle kvinnene som prostituerte seg en gang iblant for å spe på inntektene, var stanken av avføring fra både mennesker og dyr intens.
Sykdommer av alle slag, både veneriske og dødelige varianter, florerte. Det var 62 bordeller bare i Whitechapel-distriktet. Fattigdommen og underernæringen var ekstrem. Fillete ungdomsgjenger herjet i gatene, og tiggere og uteliggere satt på hvert gatehjørne. Overstadig berusede mennesker ravet omkring i gatene, og det var tett mellom voldsepisodene.
I årevis hadde Londons østkant flommet over av mer eller mindre fattige immigranter, de fleste av dem fra Irland, eller fra de jødiske ghettoene i Russland og Øst-Europa. Enkelte anslo at hver femte kvinne i London tød til prostitusjon fra tid til annen, eller permanent. Dronning Victorias hovedstad hadde store problemer.
Denne natten fikk den et nytt: Jack the Ripper.
I firetiden på morgenen ble en kvinne funnet død på et fortau i en mørk og øde sidegate. Skjørtene var dratt opp over hodet hennes, og det var ennå varme i kroppen. Da en politimann kom til åstedet, fant han ut at halsen var skåret over henne med så stor kraft at hodet nesten var kuttet av.
På likhuset ventet enda en grufull oppdagelse: Underlivet hennes var revet opp av et langt, dypt kutt, antagelig påført med en langbladet kniv, og en rekke mindre rifter, kutt og sår. Det var et uvanlig brutalt og motbydelig drap, selv etter Victoriatidens standard.
Kvinnen var Mary Ann (“Polly”) Nichols. Hun var en 42 år gammel prostituert alkoholiker, med mann og fem barn som hun bare sjelden hadde kontakt med. Fra tid til annen gikk hun på vannvogna og forsøkte å komme på rett kjøl i livet, men falt alltid tilbake til fyll og prostitusjon. Den triste skjebnen delte hun med titusener, kanskje hundretusener av London-kvinner.
Politiet slo øyeblikkelig alarm. Dette var ikke et særskilt drap, mente de, men en del av en serie. Tidligere på året var to kvinner overfalt, en av dem drept, under omstendigheter som minnet om drapet på Polly Nichols. I april ble Emma Smith overfalt og grovt seksuelt mishandlet av tre menn, men overlevde. Og i mai ble Martha Tabram drept med 39 knivstikk i et smug rett i nærheten. (Senere har man kommet til at disse neppe var ofre for Jack the Ripper.)
Store politistyrker ble satt inn på saken, blant annet tre erfarne etterforskere fra Scotland Yard. I første rekke blant dem sto inspektør Frederick Abberline, en av Yard´ens beste og mest erfarne detektiver, som mottok en rekke utmerkelser i løpet av sin lange karriere. De begynte det møysommelige arbeidet med å oppspore vitner og mistenkte.
Spesielt lette de etter en ukjent mann de hadde hørt om. Han gikk under klengenavnet “Lærforkleet”, som presset penger av prostituerte. Fikk han ikke penger, banket han dem opp. Han gikk alltid i et lærforkle, og det ble sagt at han var en jødisk skomaker på ca. 40, med en liten, svart mustasje. Men han var som sunket i jorden nå.
Etterforskningen hadde knapt kommet i gang før Ripper slo til igjen, med enda større grusomhet. Også denne gangen var offeret en middelaldrende, hjemløs og alkoholisert prostituert, “Dark Annie” Chapman. Hun hadde et stormfullt ekteskap, barnedød, og fattigdom bak seg da Ripper fant henne. Han viste henne ingen nåde da han kvalte henne til bevisstløshet og kuttet over halsen hennes før han skar henne opp, blottla de indre organene, og fjernet livmoren.
Det var et sjokkerende drap, og politikirurgen som gjennomførte obduksjonen la vekt til sjokket da han uttalte at dette måtte være verket til en erfaren kirurg, enten en lege eller dyrlege. En av de oppsiktsvekkende uttalelsene han kom med var at han selv ikke kunne klart å gjennomføre dette drapet på en time, langt mindre på det kvarteret Ripper hadde hatt til rådighet.
Avisene brukte krigstypografi på forsidene. Ripper-saken – eller “Whitechapel-mordene” som de ble kalt i samtiden – var det eneste folk snakket om. Politiet kom under krass kritikk, som man kunne vente, for ikke å klare å finne morderen. Dessverre var noe av kritikken berettiget, ettersom mannen som skulle ledet etterforskningen, Sir Robert Anderson, dro til Sveits på fem ukers spa-permisjon den 7. september, og politistyrkene som arbeidet med saken sto uten koordinering.
Dette gjorde også at en rekke borgervernskomiteer ble dannet. Den mest kjente av dem var “the Mile End Vigilance Committee ” som var ledet av forretningsmannen og kirkevergen George Lusk. Denne var ikke bare dannet for å finne Jack the Ripper, men også for å beskytte jødiske og andre forretningsfolk fra rasistisk betonte overgrep, ettersom folkemeningen antok at “Lærforkleet” var Ripper.
Men han ble arrestert bare noen få dager etter drapet på “Dark Annie”, og viste seg fort ikke å være drapsmannen, selv om han var en ufyselig skikkelse med en dom for knivstikking på seg.
Den 29. september fikk politiet oversendt et brev som hadde kommet til et nyhetsbyrå dagen før. “Vennlig hilsen Jack the Ripper” avsluttet brevskriveren, som sa at han var “sur på horer” og ikke aktet å slutte og “sprette” dem før han ble tatt. Dette var brevet som ga drapsmannen navnet, men i ettertid har mange forskere bestridt at det kunne komme fra den ekte drapsmannen, på grunn av tonen i brevet.
Dagen etter slo drapsmannen til igjen, og denne gangen mot to ofre. Det første av dem var svenskfødte Elizabeth “Long Liz” Stride, det andre var Catherine Eddowes. Begge var festglade og periodisk alkoholiserte kvinner midt i førtiårene, med løse familieforbindelser, selv om de ikke var heltids prostituerte. Liz Stride hadde fått halsen skåret over, men var ikke lemlestet på noen måte, noe som har gjort at enkelte bestrider at hun var et ekte Ripper-offer.
Hun var den første som ble drept. Den andre, Eddowes, ble drept og lemlestet bare halvannen time senere. Som med andre var halsen skåret over, og hun var flenget opp, innvollene var løftet ut, og den venstre nyren var borte.
Grusomheten ble ledsaget av det utrolige: Hele drapet og lemlestelsen skjedde igjen i løpet av bare et kvarter – og denne gangen på en liten plass som var praktisk talt omringet av politifolk, tilkalt til området etter funnet av Liz Strides døde kropp.
Men det mest oppsiktsvekkende og sensasjonelle var dette: Ikke langt unna åstedet fant politiet et stykke blodstenket tøy som kom fra kvinnens forkle, og på husveggen over tøystykket sto en innskrift i hvitt kritt. “The Juwes are The men that Will not be Blamed for nothing”. Politikommisjonæren for London City-politiet, som ble involvert fra og med dette drapet, beordret innskriften visket bort før media – og beklagelig nok politiet selv – fikk fotografert den, av frykt for opptøyer med jødehat.
Senere har mange spekulert over hva denne kryptiske innskriften med dens mystiske stavemåte, kan bety, men ingen har noen gang kommet med en fullgod forklaring.
Dagen etter hørte man igjen fra Jack, denne gang på et postkort som igjen ble sendt til det samme nyhetsbyrået, og som både var poststemplet og ble mottatt den 1. oktober. “denne gangen skrek den første en god del kunne ikke avslutte det helt. Hadde ikke tid til å få av øra for politi,” skrev Jack, med samme håndskrift som i forrige brev. Og det stemte at en del av Eddowes´ øre var kuttet av.
De som hevder at disse to brevene ikke er autentiske, mener at en person kunne hatt tid til å høre rykter før postkortet ble levert inn på morgenen den 1. oktober. Det er bare et av de mange spørsmålene i denne saken, som man aldri vil få svar på.
Politiet gjorde en stor innsats. En ny sjef ble innsatt for etterforskningen, tok tømmene, og gjorde en hederlig jobb – blant annet med å få dokumentert alt så godt at ettertidens forskere har rikelig materiale å ta av. Og de hadde funnet mange vitner og ledetråder i alle sakens faser – bare ingen som førte noe sted hen.
Stemningen av panikk var til å ta og føle på i Londons østkant. Aviser og kommentarmagasiner som “Punch” og “Puck” pisket opp stemningen. Forfatteren og samfunnskommentatoren George Bernard Shaw kritiserte myndighetene. Dronning Victoria selv uttrykte forsiktig misnøye med fremdriften i saken. Og teaterpublikummet flokket seg til dramatiseringen av Robert Louis Stevensons roman “Dr. Jekyll & Mr. Hyde”, som nesten virket synsk i hvordan den grep om menneskepsykens nattsider.
Og Jack – eller noen som påsto han var Jack – elsket å være i fokus. Den 15. oktober kom et nytt brev frem, denne gang til borgervernslederen George Lusk. “Jeg sender deg halve Nyre jeg tok fra en dame syeltet den for deg og andre biten steikte jeg og åt den var deillig,” forkynte brevskriveren med kjølig sadisme. Denne gangen signerte han ikke med Jack the Ripper, men innledet brevet med “Fra helvete”. Skriften var også en annen.
I løpet av sakens gang ble det skrevet mange, mange flere brev enn disse tre, som påsto å være fra morderen, men det er disse tre – eller disse to brevskriverne – som har demonstrert en form for kunnskap om saken, som gjør dem potensielt troverdige.
Uansett hva man mener om brevene, kom Jack ut fra helvete en gang til: Den niende november slo han til med sitt mest bestialske drap noen gang. Gatepikene hadde vendt tilbake til Whitechapel, og trafikken var nesten tilbake på gammelt nivå, da den vakre, irske, og populære 21-åringen Mary Jane Kelly ble funnet død og lemlestet til ugjenkjennelighet på rommet sitt. Ansiktet var hakket i stykker, kroppen praktisk talt partert – og denne gangen var hjertet borte.
Med dette var panikken et faktum på østkanten. Det kom til sporadiske opptøyer og voldsepisoder mot enslige menn som vekket mobbens mistanker. Politiet lette med lys og lykte etter spor, med inspektør Abberline i spissen. Tusener av mulige vitner og noen håndfuller mulige mistenkte ble avhørt, men da høsttåka gikk over i vintertåke og nattefrosten satte inn, ble det åpenbart for alle: Jack the Ripper hadde lagt kniven på hylla, og politiet hadde ingen reelle spor å gå etter.
Det var over.
Men naturligvis er ingen slik sak over idet drapene slutter. Ripper-saken var den første moderne seriemordersaken, og dominerte avisoverskriftene både i England og USA. Fra første stund av var den en sensasjon.
Det manglet heller ikke mistenkte i saken. Allerede i de kjølige høstdagene da det skjedde, var en rekke personer inne til avhør. En av dem var vitnet George Hutchinson, som påsto han så Ripper sammen med Kelly. Han ble snart sjekket ut av saken, men i ettertid har flere forfattere satt ham på listen over mistenkte, ettersom hans detaljerte beskrivelse er mistenkelig i sin overflod, og virker oppkonstruert med henblikk på å villede politiet.
Sir Melville Macnaghten, som overtok saken i juni 1889, var overbevist om at Jack nå befant seg på asyl eller var død. Han utpekte tre hovedmistenkte: En lege og seksualforbryter, M. J. Druitt, som forsvant etter siste mord, og noen uker senere ble funnet druknet i Themsen. En seksuelt avvikende polsk jøde, Aaron Kosminski, som ble innlagt på asyl, hvor han døde i mars 1889; og Michael Ostrog, en russisk svindler med medisinske kunnskaper som rett og slett forsvant.
Ingen av disse er virkelig tilfredsstillende mistenkte. Det samme gjelder en rekke navn som er pekt på i ettertid, heller ikke de som pirrer fantasien. Blant dem er både konger og berømte kunstmalere (se rammesaker), og kvakksalveren Francis Tumblety som – hvis han virkelig var Jack the Ripper – fortsatte sin karriere i USA.
Skaperen av Sherlock Holmes-skikkelsen, Sir Arthur Conan Doyle, fremsatte en teori om at Jack heller var en Jill; en jordmor med et spesielt hat mot prostituerte. Jordmødre kunne gå omkring i kraftig blodstenkte klær på den tiden, og ville lett bli oversett av vitner. Det er likevel ikke noe som støtter en slik teori i spesiell grad.
Inspektør Abberline, som var aller nærmest på saken så lenge den varte, hadde en favorittmistenkt: George Chapman, en polakk som i 1903 ble hengt for å ha forgiftet tre av sine koner. Den dag i dag er han den mest sannsynlige mistenkte, ved siden av Hutchinson, selv om det er problematisk at han skulle ha skiftet “karriere” fra å være Ripper til å bli giftmorder.
Men i intervjuet der Abberline pekte på Chapman, rett etter henrettelsen, sa han selv: “Scotland Yard vet ikke mer enn vi gjorde for 15 år siden.” Det samme kan sies i dag, tross alle teorier. Det eneste vi virkelig vet, er at denne saken aldri vil slutte å fascinere oss.
Prinser og frimurere
Blant de mange som har vært utpekt som Ripper, er flere knyttet til det engelske kongehuset. Alle som har sett filmen “From Hell” med en glitrende Johnny Depp i hovedrollen som inspektør Abberline har fått med seg konspirasjonsteorien om at den egentlige morderen var dronning Victorias personlige livlege, Sir William Gull. Årsaken skulle være at dronningens temmelig løsslupne og skruppelløse sønn, prins Albert Victor (“Eddy”), hadde satt barn på en prostituert, og at hele sekvensen av groteske drap ble iverksatt for å dekke over dette.
Det finnes flere versjoner av denne historien, mer eller mindre kompliserte. Den enkleste er at den prostituerte var Annie Chapman, som fortsatt var gravid, og at det er årsaken til at livmoren hennes ble fjernet av Ripper. De andre drapene ble utført som forvirrende elementer. Filmens versjon har ingen dekning i virkeligheten, like lite som Depps tolkning av Abberline har det.
Noen forfattere mener at Eddy selv var morderen. Noen mener at hans lærer, poeten James Kenneth Stephen, var det. Andre varianter introduserer en rekke forskjellige – og spekulative – tråder til frimurerbevegelsen, gjennom fantasifulle fortolkninger av nokså perifere elementer i saken. Dr. Gull var frimurer, i likhet med så mange fremstående menn på den tiden, men det er ingen grunn til å ta noen av disse kongehus-teoriene på alvor.
Kunstner-teoriene
Flere kunstnere har blitt lansert som Ripper-kandidater. Teorien om at prins Eddys lærer og venn, poeten James Kenneth Stephen, skulle være Jack the Ripper, var den første i en serie fantasifulle kunstner-spekulasjoner.
En av de som har blitt pekt på som en mulig Ripper, er forfatteren av “Alice i eventyrland” og “Gjennom speilet”, Lewis Carroll. Carroll var en genial barnebokforfatter og dyktig fotograf, og i fotografiene finnes antydninger om en underliggende pedofil legning. Teorien om at han skulle ha vært Ripper baserer seg på en spekulativ fortolkning av anagrammer i Ripper-brevene.
Den tyskfødte maleren Walter Sickert ble først nevnt i en av de mange konspirasjonsteoriene med utspring i kongehuset og frimurerbevegelsen. I 1990 ble han utpekt som selve Ripper av forfatteren Jean Overton Fuller, en teori den populære, men eksentriske kriminalforfatteren Patricia Cornwell gjentok i en bok fra 2002, etter å ha brukt – etter sigende – flere titalls millioner på en etterforskning hvor hun hårreisende nok ødela ett av hans malerier for å “bevise” teorien.