Marianne vant sin første Ladies European Tour-konkurranse i Sveits 17. mai 2009. Nesten et år tidligere gjorde jeg dette intervjuet med henne for Norsk Golf.
MARIANNE SKARPNORD, HALVVEIS I SESONGEN
Man kan fatte mistanker nokså tidlig. Marianne Skarpnord kom inn i proshopen på Haga og fant en kollega. Naturligvis må man utveksle litt prat med en kollega. Men praten dro ut, og til slutt sukket hun dypt og sa: “Vel, vi får vel gå.”
Ikke uhøflig eller engang åpenbar motvilje. Bare en antydning. En slags tilbakeholdenhet. Som om et intervju kom ganske langt ned på listen over ting hun kunne tenke seg å gjøre. Langt etter å spille en turnering. Gå i lederballen i en turnering. Vinne en turnering. Ikke kaste bort tiden på et intervju.
Sånt er forståelig. Mens vi sitter der går det opp for intervjueren at vi er ganske midt i sesongen, og at det er enkelte spørsmål som er vanskeligere å svare på da, enn midt på vinteren. Men Marianne Skarpnord er villig til å prøve.
Hun forteller nøktern og ganske så konsist om at golfen kom inn nesten med morsmelken: Både mamma og pappa spilte golf, og hun ble med på Skjeberg siden hun var 3-4 år gammel. “Jeg spilte også håndball noen år,” sier hun. “Men jeg sluttet med det da jeg var omtrent 15. Det kom til en skillevei da jeg ikke hadde tid til begge. Og jeg…”
Hun nøler litt, og vrir så ansiktet opp i et litt skjevt og tydelig selvironisk smil før hun fortsetter: “Jeg var vel ikke så mye lagmenneske at jeg hadde noen fremtid der. Og så er jeg et konkurransemenneske og synes det er morsomt å konkurrere så mye som mulig. Men for meg selv. Så det ble golf.”
Greit nok. Sikkert noe et flertall av golfspillere på elitenivå kunne si seg enig i. Men kanskje ville ikke alle plumpet ut med det, innrømt det så ubesværet. Det er det Marianne Skarpnord som gjør, og hun er kjent for å si fra.
Under forberedelsene til intervjuet kom det mange tegn på det. “Hun vil ha Fanta når hun vil ha Fanta,” sa en kilde. “Ikke Cola.”
Tidligere, mens vi tok noen bilder, hadde vi småpratet litt om hva han gjør når hun ikke spiller golf eller trener golf, og hun innrømte at hun ikke hadde noen spesielle hobbyer. Fisker litt om sommeren, kanskje. Men det kommer også frem at hun virkelig liker å ligge på sofaen og ser på TV, enkelte ganger. Og hva ser hun helst? Jo, Kongen av Queens. Og hvem hun identifiserer seg med?
Gjett. Riktig, Carrie. Hissig, sta, og stor i kjeften. Uten at man skal ta parallellene for langt her. Men jeg spurte om dette med Fantaen. Marianne smilte det skjeve smilet igjen, men unngikk å utdype det. Hun bare bekreftet det.
Marianne Skarpnord er også blant de elitespillerne som har gått hardest ut mot støtteapparatet i golfforbundet, etter en nokså mislykket og smertefull sesong på LET i 2005. “Stort sett var jeg alene der ute. Jeg var dømt til å mislykkes,” sa hun senere.
Nå vil hun ikke gå inn på saken. “Jeg sier fra hele tiden,” sier hun bare.
Det er Norges nr. 2-jente, dette, etter Suzann Pettersen. Og selv om merittlisten er betydelig kortere, er den ikke til å kimse av. Siden hun var 15 – og sluttet med håndballen, altså – har hun vært i toppen. Junior-NM i 2001 og 2002, sølv i dame-NM i 2002. I 2003 gikk hun til topps i British Girls, som er jevngodt med europamesterskapet for jenter. Massevis av turneringsseiere på forskjellige tourer, og internasjonale oppdrag. Proff i 2004. En dårlig sesong i 2005, altså, og en litt humpete i 2006.
I 2007 gjorde hun så noe som ser ganske smart ut i ettertid: Hun fokuserte mer på å gjøre det godt på nivået under europatouren, Telia Tour, og klarte det med bravado! Etter en brukbar sesongstart i Afrika, med en liten flokk topp 20/10-plasseringer, kom en rekke 1., 2., og 3. plasser på Telia Tour, og til sist stakk hun av med hele sesongen. Førsteplass på pengelisten.
Og rikelig med selvtillit, kan man forestille seg. Burde flere gjøre noe sånt, gå ned et hakk, for å få følelsen av å vinne?
Det ville ikke Marianne Skarpnord svare på. “Andre får snakke om seg selv,” sa hun bare. Både på det spørsmålet og to-tre andre som handlet om å si noe generelt på vegne av flere, eller sette seg inn i andres sted. Det kan hun ikke vite noe om. Andre får snakke for seg.
Marianne Skarpnord er ikke et helt enkelt intervjuobjekt. Hun er full av en slags lealaus, sleivete, hengslete sjarm. Hun har et artig glis, og banner enkelte ganger så det gnistrer. Det er ikke sånn at hun holder tilbake for å holde tilbake.
Jeg får for eksempel uten særlig nøling seks ord eller setninger på hvordan hun ser på seg selv: Konkurransemenneske. Vinnertype. Sta. Som regel godt humør. Målbevisst. Surrete. Og når jeg spør om surrete:
“Oioi. Roter bort bankboka, lommeboka, bankkortet, solbriller, flybilletter. Jeg er egentlig helt ubrukelig der. Jeg kunne ikke vært ute på tour helt alene. Jeg ville glemt meg selv på en eller annen flyplass. Jeg har fokus på det som er viktig. Det er klart at bankkortet er det på en måte, men det er sånne småting…”
Kanskje, foreslår jeg, er et sånt prioriteringsfokus noe av en suksessfaktor?
Og der dukker den vanskelige Marianne opp. “Det vet jeg ikke noe om,” sier hun, og det er det. Hun liker ikke å spekulere eller tenke høyt. Hun er konkret. Enten er det sånn, eller så er det ikke sånn. Hun leter ikke etter svar som ikke allerede er der. Da får det heller være.
Men hun tør opp når vi prater om det spesielle forholdet mellom henne og caddyen hennes – som er identisk med kjæresten, Petter. En av de jeg snakket med før intervjuet, sa: “Han får virkelig ikke kredit nok. Jeg tror det er en stor del av suksessen.”
“Det er viktig,” sier Marianne selv. “Caddyer er viktige, og det er spesielt viktig at man snakker samme språk, kommuniserer godt. Det er ikke så farlig når alt glir og man er i støtet, men på de dårlige dagene er det viktig at man er på nett. Når det butter imot og man begynner å bli forbannet og det koker under topplokket, da…”
Så det er rollen som psykolog eller coach som er det viktigste, ikke det tekniske som handler om køllevalg og puttelinjer?
“For meg er det viktig at en caddy drar meg opp når jeg er på vei ned i dritten. Og det kan skje meg. Det tekniske er det ikke så mye du kan gjøre med, på bunnen. Man må jo bare gå ut og stole på det man gjør, og ha null respekt for de andre som går der ute og surrer. Om jeg fikk en caddy som bare vasket køller og leste linjer og ikke sa noe, ville det vært helt bortkastet. Men en caddy er ekstremt viktig for så mye. Du kommer ikke hele veien på dette nivået om du ikke har en caddy.”
Men det er da en rekke jenter på touren som ikke har råd til å ha egen caddy?
Marianne Skarpnord slenger plutselig bena opp på stolen ved siden av, over armlenet, og vifter litt med dem. “Da må jeg spørre… Jeg tenker at de som ikke tar seg råd til en caddy, kanskje vet at de ikke er gode nok uansett. Da jeg startet sesongen hadde jeg ikke egentlig råd til å ha med Petter. Men å ikke ha ham med var ikke et tema. Ikke et tema i det hele tatt. Det var bare å ta sjansen på de første ti-tolv turneringene og å spille inn nok til å kunne fortsette.”
Men Petter er der ennå. Og hva betyr det å ha sin egen kjæreste på bagen?
“Å, han vet jo mye bedre enn en annen caddy hvordan han skal takle meg. Han kan jo se på meg når jeg begynner å bli forbannet. Og vi kan prate sammen etter runden på en annen måte. Vi er et team. Men på banen er vi ikke kjærester. Jeg tror ikke noen kan se på oss at vi er det, der.”
Så hvem har siste ord?
“Utenfor banen er det kanskje meg. Men på banen er det han som har det, om det trengs. Står jeg og tviler over et sjuerjern eller et åtterjern, og han sier åtte, så slår jeg det.”
Omtrent på dette tidspunktet i samtalen har Marianne Skarpnord begynt å vri litt på seg i stolen, og begynt å gjespe litt, og spreller litt med bena. Hun minner faktisk litt om en fisk på land. Samtalen har vart en times tid eller vel som det, og hun lengter kanskje etter å slå til en ball med en kølle, eller noe sånt.
Og så skjer det noe. Plutselig etterligner hun journalistens nordnorske dialekt. Hun er ganske flink, så det er tydelig at hun har gjort det før. Og jeg spør hva det skal bety, hvorfor hun gjør det, og hun blir åpenbart litt overrumplet og vikler seg inn i en historie om en nordlending hun kranglet med på et fly.
Det virker ikke helt overbevisende. Men jeg lar det passere. Jeg tror hun kanskje bare kjedet seg over dette langtekkelige intervjuet og ville ha et avbrudd av ett eller annet slag. Men det er min teori. Kanskje er det bare noe hun ikke vil fortelle, om sitt forhold til nordlendinger.
Hun kan uansett ikke få slippe unna før vi har snakket om året 2008, som vi altså er omtrent halvveis i, enten vi regner etter kalender eller turneringskalender. Og så langt ser det absolutt ikke galt ut, selv om sluttresultatene er litt jojo fra turnering til turnering. Men fire topp 10-plasseringer, halvveis i sesongen, er ikke til å kimse av.
“Golf er den jævligste sporten som fins,” sier hun om jojo-resultatene. “I Portugal følte jeg ikke at jeg slo ballen bra i det hele tatt, men på Tenerife gjorde jeg det. Og så ender jeg likevel opp med to dårlige turneringer. Det er bare sånn det er noen ganger.”
Totalt sett smaker det da litt av fugl, likevel?
Så kommer det, til journalistens store overraskelse: “Njæææ… Det har vært greit, som en første halvdel. Men man setter seg jo høyere mål. Jeg må bare jobbe knallhardt for at siste halvdel skal bli bedre, og begynne å se frem mot neste sesong.”
Det lyder nesten som om hun har avskrevet den inneværende sesongen, og journalisten protesterer: “Men… men det er jo tolv, nei fjorten turneringer igjen?”
Marianne Skarpnord ser ut vinduet og svarer ikke annet enn dette: “Er det så mange? Jaja…” Det virker nesten som hun blir litt oppmuntret. “Siste del av sesongen for meg er jo alltid – uten at det skal misforstås – også trening til neste år.” Og hva det skal trenes på, er putting. “Det er det som er det svakeste leddet i spillet. Når det er bra er det veldig bra, men når det er dårlig er det veldig dårlig.”
Men tilbake til 2008-sesongen. “Jada, resultatmessig er det allerede det beste året” innrømmer hun nesten motvillig; stadig ikke glad for å snakke om saken, “men jeg tenker ikke så veldig mye på det, egentlig. Nå skal jeg bare fokusere på å gjøre det riktig.”
Lenger frem vinker andre muligheter. I øyeblikket ligger hun på 22. plass for deltakelse i neste års Solheim Cup, for eksempel. Det er langt frem, og det går opp og ned fra uke til uke, men det må da være et mål å strekke seg mot?
“Ja, det er absolutt et mål. Men det er ikke noe jeg tenker på nå. Jeg hadde et mål for denne sesongen, og det var å vinne en turnering. Når du først vinner, så fortsetter du å vinne. Det var det jeg viste for meg selv i fjor på Telia Tour. Nå er det forskjell til LET, men ikke så mye at man får sjokk. Jeg hadde mange små mål, også. Snittscore bedre enn 72, for eksempel. Så langt har jeg klart meg.”
Og, igjen: Lenger frem?
Marianne blir rastløs igjen, og spreller påny som en fisk i stolen. Så retter hun seg opp og lener seg frem. “Det er klart jeg vil vinne en major og alt sånt, som står overalt. Men det er sånne ting som er langt der fremme, og jeg tenker ikke på dem, bortsett kanskje fra de dagene da det regner som faen og man bare har lyst til å ligge i sofaen og se på TV. Da er det greit å ha sånne ting å motivere seg med.”
Som journalist får man etter hvert to inntrykk. Det ene er av å stille feil spørsmål på feil tidspunkt. Det er ingen som kan klandres for det. Noen intervjuer må gjøres på sommeren, også, midt i sesongen. Og Marianne kan så visst ikke klandres for å være litt ulysten på å snakke om den.
Det andre er av en spiller som har beskrevet seg selv med presisjon. Sta, og alt det der. Men det merkes også en utålmodighet?
Hun sukker, stilt overfor spørsmålet. “Ja, når det gjelder noen ting er jeg utålmodig. Jeg vil helst gjøre ting fortere enn de skjer av seg selv. Og det er noen ganger ikke så smart i denne sporten, så jeg jobber med å la ting skje i sin egen fart. Og jeg har jobbet mye med å ta imot hjelp, og ikke være så sta. Når man er ung tror man at man kan alt. Det gjelder å være sta på de riktige tingene, og ta imot hjelp når man skjønner at man trenger det.”
Marianne har gjespet en stund nå, og sett lengselsfullt ut mot solskinnet utenfor. Nå blir vi avbrutt av hennes hovedtrener, Darren Webster-Clarke, som kommer og setter seg ned ved bordet. Meget mulig med intensjon om å avbryte. Det skal trenes, og så skal Marianne videre til Drøbak og putte-guru Jon Karlsen. Men noen få, kjappe spørsmål er det anledning til å få klint inn avslutningsvis.
Ett av dem er hva som inspirerer henne på en dårlig dag, og Marianne sier kvikt: “Tennis og Tiger Woods.” Hun tenker seg om et lite øyeblikk. “Og så må jeg si at jeg blir ganske inspirert av Tutta. Hun viser at det er veldig, veldig mulig selv om man kommer fra lille Norge. Jeg tror det hadde vært vanskeligere for meg om jeg var den beste jenta i Norge.”
Og hva er det største øyeblikket i karrieren, så langt?
“Æhhh… Det er vanskelig. Det ene var da jeg vant British Girls, for det var det ingen som trodde jeg ville. Det andre er putten i Solheim Cup jr. (Hun senket den avgjørende putten som ga de europeiske jentene seieren, i 2004.) Selv om jeg ikke er noe lagmenneske var det helt sinnssykt å gjøre andre så glad. Alle lagvenninnene som var rundt greenen, og som visste hva som skjedde. Det var helt…”
Hun snur seg brått mot Webster-Clarke. “Lagidrett,” sier hun litt triumferende, med dyp selvironi. “Det hadde du ikke ventet, hva?”