Naken for leseren
Dette er åpningen på essayet “Naken for leseren, naken for Gud,” som kanskje er den viktigste boka jeg har skrevet, sett med egne øyne. Noen ganger må man, som forfatter, rygge tilbake og fortelle seg selv hva man holder på med. Når det blir bra, er det en lykkelig gjerning.
Naken for leseren, naken for Gud
Når jeg blir utspurt om det jeg driver med, altså om å skrive, er det noen faste spørsmål som ofte kommer først; tilsynelatende enkle spørsmål, og likevel høyst relevante, og da jeg møtte dem for tolv år siden forsøkte jeg å gi like enkle svar:
Hvor får du ideene fra?: «Fra aviser og selvopplevde hendelser.» Hvordan begynner du?: «Jeg ser for meg en scene og begynner der.» Hvorfor skriver du?: «Det er en nødvendighet, en uavvendelig vane.» Hva er det du vil si?: «Jeg er opptatt av den individuelle moral i et samfunnsmessig perspektiv.»
Gjennom årene har alle disse spørsmålene blitt gjentatt med forbløffende hyppighet og standhaftighet. Tildels er de spesifikke og retter seg mot den konkrete fortelling, tildels er de generiske, rettet mot fortellingen som art, dens tilblivelse og berettigelse, dens innerste natur og ikke dens spesifikke karakteristika, hvilket betyr at de er nettopp de samme spørsmålene som en forfatter hør stille seg selv før vedkommende skriver.
Før kunne jeg gi enkle svar, både til meg selv og andre, fordi alt faktisk virket så enkelt. Svarene var hverken usannferdige eller upresise. Da jeg debuterte brød jeg meg ikke om hvor ideene kom fra, for de kom, og til de grader – de formelig boblet i meg. Det interesserte meg ikke hvordan jeg begynte, for det ga seg selv, som regel, og jeg klarte å sette ideene sammen til en fortelling – på den tiden skrev jeg for det meste noveller. Jeg skrev simpelthen fordi jeg hadde lyst til å skrive, og lysten var så sterk at den virket uutslettelig. Og spørsmålet om hva jeg ville si forekom meg nokså irrelevant, selv om jeg forsøkte å svare, for jeg ville si nøyaktig det jeg hadde sagt, hverken mer eller mindre. Det sto jo der å lese for alle som leste, så hvorfor skulle jeg fortolke eller generalisere det?
Men gradvis begynte disse spørsmålene å gnure i meg, plage meg i stadig sterkere grad, og mine egne svar syntes svakere og mindre relevante, og jeg begynte å føle motvilje mot å besvare dem.
Det skyldes ikke selve spørsmålene, for de virker stadig relevante, og både hyppigheten og kraften de har blitt stilt med – for det er nettopp disse og bare disse spørsmålene som nesten alltid kommer først, og de blir gjentatt så ofte – peker mot at dette er de primære og viktige spørsmålene. På den annen side har min motvilje mot å besvare dem like sikkert og visst pekt på at jeg ikke lenger har følt at mine svar har vært adekvate.
Problemet er selvsagt at hverken spørsmålene som sådan, eller de svarene jeg har gitt, vektlegger den graden av sammenheng som finnes mellom dem. Og det har sakte, men innstendig blitt mer og mer påtrengende for meg å finne noe som er et mer presist og følgelig mer komplekst, men også, forhåpentligvis, mer riktig svar på såvel mine egne som andres spørsmål.
Dette gjenspeiler helt åpenbart et behov i min utvikling som forfatter, for heller ikke noe annet virker så enkelt som før: Ideene kommer ikke i strømmer og skred. Det er blitt uendelig mye vanskeligere å begynne på en ny fortelling. Jeg har langt mer overordnede meninger om hva jeg ønsker å si. Og ikke minst er det ikke lenger så påkrevet og uavvendelig nødvendig å skrive; tvert om har det blitt mer og mer viktig ikke å skrive før tiden er inne.
Det er tvilen som har sneket seg inn. Jeg ser på de tidligste bøkene jeg har skrevet med en slags uforstående, blandet gru; jeg kan ikke helt forstå hverken at de er skrevet eller hvordan, heller ikke hva jeg tenkte da jeg skrev dem. Jeg ser på dem, dels med stolthet, dels med skepsis, dels med irritasjon, og jeg begynner å undre meg: Når er det slutt, når kommer den dagen da jeg ikke får flere ideer? Er det godt nok, bedre enn før, eller har jeg mistet gnisten? Og med denne utviklingen har det blitt mer og mer viktig å kjenne min egen metode, min egen arbeidsprosess, mine egne begrensninger og sterke sider – mer viktig å mestre det jeg driver med, i enhver betydning av ordet, rett og slett for å kunne fortsette å drive med det. Det som en gang virket så lett, så magisk, må nå uteskes på en helt annen og mer møysommelig måte, både for min egen skyld og fordi jeg har blitt mer vår romanens plass og betydning. For romanen har aldri blitt og kan aldri bli skrevet i et ingenmannsland eller et vakuum, heller ikke blir den offentliggjort eller diskutert der. Rundt romanen fimes en rekke instanser eller aktører som befatter seg med og interesserer seg for romanen. Lesere, anmeldere, journalister og andre; alle de som stiller disse primære spørsmålene til romanen, og til forfatteren og hverandre om romanen.
Det er i landskapet mellom romanen selv, de primære spørsmålene som stilles til den, og de instanser som omgir den, inkludert forfatteren, at en utforskning av romanen må skje: Det er her jeg vil lete etter svar i dette essayet, som jeg vil kalle det, skjønt det kunne med berettigelse vært kalt mye annet; bekjennelser, tanker, meditasjoner, for den saks skyld, tilståelser.